Ho Livi-min far

Far med langt lyst hår - ho Livi og Emil ca. 1927

Oppstrøket

Far dør midt på vinteren og forsvinner ut av mitt liv for alltid.

Jeg kom for sent. Ikke for å følge hans siste åndedrag, ikke
for å ta del i mors fortvilelse, ikke for å følge med på skjermen som viste
blodansamlingen i hjernen. Ikke for å høre legens utlegning om hva de valgte å
ikke gjøre fordi risikoen var for stor og håpet for lite.

Men jeg kom for sent til å forstå hvem han egentlig var,
hvor vi kom fra, til å stille de spørsmålene jeg burde ha stilt, for å høre
hans historie. Hva kunne jeg selv bringe videre fra hans liv, annet enn det jeg
selv hadde observert opp gjennom årene? Svært lite på det tidspunktet. Det har
gnaget og gnaget, helt fram til nå.

Ett sete foran meg og på den andre siden av midtgangen
sitter Edvard Hoem. The Author, ikke sant! Jeg så ham komme - han fylte hele
midtgangen. Det er ingen andre som er like høy og kraftig, har det samme hvite,
storkrøllete og halvlange håret som en slags filosofi-guru, men som på samme
tid har tingene sine i en bærepose som en junkie på stripa.

Jeg har skrå utsikt til hans plass og følger med på ham.
Eksteriøret er en ting. Det er heller ikke så mange andre som sitter med en
mulig ny biografi foran seg, med opusets sider sirlig plassert i en stiv
ringperm og med seg selv som ansvarlig forfatter under tittelen: Europearen
Ivar Aasen - språkforskar og diktar.

Jeg lurer på hvorfor han har åpnet dette manuskriptet inne
på et overfylt Boing 747 til Kristiansand en fredag ettermiddag.

De fleste andre sover, leser Dagens Næringsliv, piller seg
diskret i nesen eller fomler med blikket mellom seteradene i mangel på noe
fornuftig å sette det fast i.

Folket puster ut etter uka, men ikke Edvard. Han blar fram
og tilbake i permen, men bevegelsene virker usystematiske, og jeg tror han er
usikker. Det kan virke som han ikke klarer å løsrive seg fra papirene sine, men
samtidig klarer han ikke å bruke tiden på annet enn å bla.

Da slår det meg, kanskje helt uten grunn, at han faktisk
gjorde det. Han åpnet sekken, han slapp ut katta Aasen - kanskje han hadde
tenkt på det i mange år, men at det først nå var blitt forløst.

Men slapp han ikke unna? Har han alltid bæreposen med permen
med seg - et evigvarende, ufullendt skriveprosjekt? Sitter han akkurat nå -
igjen - og lurer på om boken om Aasen kan skrives?

Går jeg i samme fella som Edvard kanskje gikk i hvis jeg
åpner opp for mitt prosjekt? Mulig det, men jeg er meg. Kanskje han også tenkte
på muligheten av at det ikke slipper taket. Kanskje han tenkte at jeg er meg,
stor og sterk - jeg tar sjansen.

Rart forresten med Edvard Hoem. Jeg kjenner ikke hans verker
spesielt godt, men leste Kjærleikens ferjereiser da jeg gikk på
distriktshøgskolen i Bø midt på 1970-tallet. Ferjereisene kom ut akkurat da.
Mens Edvard var aktiv AKP'er, holdt jeg meg et knepp lengre mot høyre i
studentmiljøet i Bø. Jeg var formann i kro- og kulturstyret, og kunne ha
invitert ham, slik vi inviterte mange andre fra den tidas kulturliv.

Han debuterte med diktsamlingen «Som grønne musikantar» da
han var 20 og har de siste årene drevet med slektsgransking (av alle ting).
Romanen som var basert på dette kom ut høsten 2014 - han fulgte sin oldefar
Nesje på prærien i Dakota. Det vil si at han kan ha startet med det omtrent da
han rundet 60. Kommer det kanskje en slags ny krise i livet da - hvem er vi og
hvor kom vi fra? Jeg var 60, og tenkte alvorlig både på musikantar og slekt.

Kjevik kan være en påkjenning både for lesere av DN og
helgeforflyttere av ulike slag. Det rister, med tilhørende kaldsvette og hvite
knoker for de som ikke er så mye på farta som jeg. Jeg legger merke til at
Edvard har klappet sammen permen og plassert den i plastposen under setet
(foran seg, slik oppfordringen alltid er) - Aasen er midlertidig tilbake i
sekken.

Flyet lander greit som alltid, vi takser til den lave
bygningen er kommet rett i front og får etter hvert klarsignal til å reise oss
fra de varme setene. Jeg tar meg i å nikke til Edvard idet han snur seg i min
retning. Ingen reaksjon fra hans side. Kunne være han er lei av alle nikkene
eller at han rett og slett var i andre tanker - ringpermtanker. Sikkert
vanskelig med kjendislivet - alle kjenner igjen Edvard, men Edvard kjenner ikke
igjen noen. Godt for oss andre at vi kan gjemme oss i mengden, men av og til
lurer jeg på om vi aller helst vil være i rampelyset. Det gir kanskje livet en
form for mening - gjenkjennelsens anerkjennelse. Er det slik det startet for Edvard?

Bilen har stått der ute siden i går, er nediset og vinduene
frosset fast. Flyplassens brøytebil har slengt en passe uframkommelig snøskavl
opp foran fronten, og jeg har en plastskrape i venstre dør. Døra er ikke til å
få opp. Den andre løsner heldigvis, og jeg får i gang motoren uten problem.
Gidder ikke gå ut igjen, så jeg lar det gå noen minutter til isen nederst på
ruta slipper.

Four-weel-driven drar oss gjennom snøbarrikaden og jeg er på
vei hjem. Tankene flyr - jeg er vant til prosjekter, kjenner deres tilblivelse,
men dette er annerledes og kanskje ikke så lurt.

Lett snødrev utenfor, tunge tanker innenfor. Jeg når første
rundkjøring, varmen er i ferd med å spre seg i kupeen, bilen skifter retning
mot Arendal, min nåværende hjemby, og jeg setter på Radio Norge - Ain't no
sunshine when she's gone. «He» ville sikkert LB sunget. Snart hjemme hos henne
i trygge omgivelser - snart i gang på ukjente veier.

Prosjektet

En tanke som streifet meg flere ganger på den tida jeg
startet opp var at det ikke nødvendigvis skulle føre til noe som helst. Jeg er
vant til å skrive, har en drøss med rapporter og vitenskapelige publikasjoner
på CV'n, men en slik tekst hadde jeg aldri begitt meg ut på. Jeg visste ikke om
det var noe for meg. Kanskje det ville stoppe opp etter 15-20 sider fordi jeg
ikke fant fram, kanskje det ikke var noe særlig å skrive om. Kanskje det var et
blindspor i livet.

Men hvem var vi og hvor kom vi fra, hvorfor det spesielle
etternavnet Hindar som ingen andre enn far og søsknene hadde fram til vi i min
generasjon ble til? Hvem var egentlig far, denne kontrastfylte cellisten som
elsket snekring og markfiske over alt på jord?

Og for å være helt ærlig; jeg hadde absolutt ikke oversikt
over slekta bakover i tid, det stoppet opp ved farmor Louise. Hva som skjedde i
fars oppvekst før, under og etter Krigen og fram til min egen tid var vage
kapitler for meg. Hvorfor spurte jeg aldri? Hvorfor var det ingen som fortalte?

Så jeg undersøkte saken, jeg gikk tilbake i tid for å finne
trådene. Og jeg gjorde det grundig, kanskje for grundig for noen. Min ledetråd
var Hind, et navn som hang ved Louise, men som fars søsken ikke fikk bruke. De
konstruerte Hindar som et slags plaster på såret. Hvor kom det fra egentlig -
Hind?

Tilbake til Krigen

Langt tilbake i tiden, før du ble født kanskje, var Krigen,
alt annet var i forhold til den - før, under og etter. Er det ikke bare å
starte med Krigen da, for det er jo den vi har hørt om, ikke sant? Men bare
enkelthendelser og kanskje ikke om alt. Hvem var venn og hvem var fiende? Hva
drev de egentlig med, de 90.000 som fikk landssviksaker mot seg? Hva var det
som var så utrolig fascinerende med nazismen? Skjønte de ikke hvor det bar hen
når radioene ble inndratt og røde toppluer kunne provosere?

Mange hadde det tett på seg, mange hadde saker i sin egen
familie. Vi også, men sakenes innhold hadde vært pakket inn i hemmelig bomull.
70 år etter ble det gitt innsyn - sannheten kunne komme for en dag.

Far var for ung for Krigen, bare 18 år da det braket løs
både i hovedstaden og ute på landsbygda. Mor var 12 - bare barnet.

Det må ha kommet som et sjokk for alle, også for de som
tidligere hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling, NS. En ting er samling om det
nasjonale og en ting er å la seg frelse av karismatiske retorikere. Men hadde de
sett for seg dette? Ville de være med og ta ansvar for dævelskapen? Syntes de
det var greit å forfølge jødene helt til gasskamrene? Var det kanskje for seint
å trekke seg ut når det dro seg til?

Så far har ikke uniform, ikke våpen, ikke kortklippet lyst
hår, men er likevel med. For alle trekkes med på et eller annet vis. Du stikker
bort til Hans med en lapp, du tar med deg et par innholdsrike brød fra bakeriet
når du likevel sykler en tur oppover mot Rudsbygda fra Fåberg. Eller du sitter
i vinduet og titter ned på veien for å sjekke vaktrutinene på Brunlaugbrua over
Lågen.

For de tyske soldatene er du en vennlig, sjarmerende langhåret ungdom. De får de beste brødene, de søteste kringle-stykkene og den høyeste gjærbaksten.

For dem er du det de savner, sjappa på hjørnet, det
tro-skyldige ansiktet, den gode baksten - hjemlengsel under hjelmene.

Denne dagen er som de andre, fylt av denne underlige
følelsen av å bli voktet på, at noen øyne ser deg selv om det ikke er noen der.
Du føler en trang til å være usynlig, dra til et sted der du vet at du har
sluppet unna. Samtidig kjenner du den pirrende iveren etter å delta - også deg
når det blir krevet.

Far fylte 20 dagen før, har besøkt kompis Johan oppi
Rudsbygda, rett ovenfor Bjørnsons Aulestad, og som vanlig benyttet anledningen
til et lite ekstraærend - seks egg, en pakke rosiner og to av de litt i
overkant innholdsrike brødene fra bakeriet hjemme.

De hadde tatt bussen til Liomsetra og gått på ski innover
mot Langsuen. Landskapet er duvende, nakent i denne høyden og snøen hadde vært perfekt med skare i bånn og fem cm nysnø oppå. Det hadde vært litt i kaldeste laget med minus ti, så treskiene hadde vært tråe og stavene knirket, men det hadde vært blikk stille og helt perfekt.

Inne ved Nonstjenna hadde de stukket innom steinhytta og
fyrt opp ovnen, kokt kaffe og slappet litt av på briskene.

-Hva trur du a, Levi, kjæm dem tel å ta over hele Europa?

-Itte vet je, men vi kænn jo vara med å gjøra det vanskelig
for dem. De trudde kanskje de skulle få det tel uten særlige problem, men sjå
på stemninga i bygda!

-Ja, dom vil jo ældri få kontroll over folk, sjøl om de sitt
med posisjoner både i hovedstaden og oppe i dala.

-Men kæn du fatte å dæm tenkje på dessa overløpera?

-Nei, itte tel å tru, men det må jo vera en måte å skaffe
seg makt og innflytels på som de ellers itte ville fått. Osså er'e alltid no'n
som vil vara med vinner'n, men den ska de få smaka på seinere trur je.

Etter matbiten tar de en runde nordøstover og ned til
Revsjøen før de svinger tilbake og kommer seg ned i bygda igjen.

Ettermiddagen kommer fortsatt tidlig i februar, selv om det
begynner å hjelpe og dagene blir lengre. Sola er nesten usynlig bak åsene, det
er snart mørkt. De har følge bortover mot huset til Johan i det mørket faller
på, er i godt humør og sklir nedover på den snødekte veien med skia på
skulderen. De ser ikke den tyske patruljen før tilropet kommer.

-Halt!

-Was hast du in den rykksekken?

Far kjenner svetten piple fram under lua. Johan stivner. De
har fattet interesse for sekken, kanskje lagt merke til den før og syntes den
har vært påfallende.

Begge guttene aner problemer og får panikk.

-Vi stikk! Sa Johan.

De slenger av seg skiene og stikker, løper nedover veien mot
den krappe venstresvingen der nede. Den ene uniformerte reagerer som på
instinkt, reflekterer ikke over situasjonen, pistolen opp av beltet, fyrer løs
fra halvhøy armstilling - mer for å skremme enn for å ramme. Far løp i
sikksakk, fortalte han oss ungene, det ble redningen. Johan ble truffet midt
mellom skulderbladene og falt om på den hardpakkede snøen. Hvit snø, rødt blod
som sprer seg sakte utover og stivner i kulda.

Løper videre og videre og videre, far løper hjem. Det blir
stille, bare voldsomme hjertebank som runger. Han er våt av svette. Moren har
tatt ettermiddagshvilen, ingenting å høre fra bakeriet, svake lyder fra
hundegården utenfor huset. Det er helt mørkt.

Bakeriet

Bakeriet på Bjerke gård på Fåberg var ikke akkurat verdens
navle, men for folk i bygda var det et nav som mye roterte rundt. Hit kom det
råvarer, som forskjellige melsorter, gjær, sukker, salt, krydder. Herfra ble
det solgt brød i ulike varianter, søte kaker, kringler og annen gjærbakst.
Kasser med brød ble fraktet opp til jernbanestasjonen bare noen hundre meter
unna og sendt sørover og nordover i dalen. Fåberg lå fint til i overgangen
mellom flatbygdene og tranga oppover langs Lågen.

Skulle det knipe, kunne man få kjøpt litt på krita av både
mel, sukker og ferdigvarer. Og skulle det knipe enda mer kunne man jo høre med
den stillferdige, men alltid velvillige bakermesteren om han kunne stille seg
bak et lite lån i banken. For Emils bakeri hadde vært hans kapital og stabile
inntektsgrunnlag, så det ga noen flere muligheter enn mange andre kunne stille
opp med i - de harde, you know... 30-årene. Og det var etter sigende dette som
felte Emil, min farfar, da han gikk konkurs for andre gang rett før Krigen.

Også for de tyske stormtroppene og deres norske
støttespillere var det her man handlet. Sikker råvaretilførsel og stabil
produksjon for alle var et varemerke for bakeriet. Det var en stilltiende og
gjensidig avhengighet som ingen våget å opponere mot, som man kanskje ikke
reflekterte særlig over heller. Bakeriet var et stabiliserende element i en
vanskelig tid.

Det var kanskje derfor opptrinnet med det fatale utfallet
der oppe i Rudsbygda ikke fikk noe etterspill, iallfall ikke i første omgang,
for far. Ikke tvil om at det kunne få store konsekvenser å bli fersket på den
måten, for de stakk vel ikke uten grunn? Og ikke tvil om at det kunne gitt
bygda en nyttig lærepenge å bure inn bakermesterens yngste sønn for illegalt
arbeid. På den annen side var det ingen beviser - den fraslengte sekken i
veigrøfta inneholdt bare turutstyr, et liv var allerede tatt, bakeriets
særstilling ble tatt hensyn til og hendelsen i seg selv viste med all mulig
tydelighet hva bygdefolket risikerte med illegalt arbeid.

Men i familiebakeriet var stemningen annerledes etter
hendelsen, litt lavere stemmer, litt mindre vitsing om kundene, litt mindre
velvillighet overfor de tyske soldatene som frekventerte butikken.

Tyskerne på sin side hadde fått et nytt navn på blokka under
kategorien mistenkt, trolig skyldig, men ingen beviser. Idyllen, om man kan
kalle noe for idyll under slike forhold, var brutt.

Far fortalte ikke mye om verken Krigen eller andre ting, men
dette og historien om da brødrene seinere var blitt arrestert for å ha smuglet
beskjeder innpakket i geitost fikk vi høre. De ble tauet inn på Lillehammer
mens kvartetten framførte en av sine konserter, og kommandert til å hoppe
sammenkrøpet bortover gangen. Tyskerne ville vite hvem som stod bak, men der
måtte de gi opp for brødrene var i god form og hoppet til den norske
NS-offiseren ble lei.

Hva skal vi hete?

De het Hansen etter bakerfaren Emil, som ble født på Vingnes
i Fåberg. Men hele ungeflokken hans skiftet navn under Krigen. Det ble Hindar
etter morens flotte jentenavn, smak på denne: Louise Margrethe Mortensdatter
Hind Flostrand.

Det kunne sikkert være flere grunner til å skifte fra
Hansen, og kanskje det var det. Kalebs eldste sønn Frøys, min fetter, antyder i
sitt skrift om sin far at han (hans far, av alle) bare var sånn passe fornøyd
med fornavnet sitt fra bibelhistorien. Jeg går ut fra at det da også var flere
av søsknene som kan ha hatt det sånn, for alle (ja, alle de fire brødrene og de
to søstrene) hadde navn hentet fra bibelen. Det å tilhøre pinsebevegelsen og
dessuten være oppkalt etter bibelskikkelser var temmelig spesielt og ikke noen
innertier fra foreldrenes side hvis målet var å unngå datidens mobbing.
Kombinasjonen «Bibelnavn» Hansen trengte sikkert en oppfriskning. «Bibelnavn»
Hindar låt nok bedre.

Men den viktigste årsaken, og kanskje også den eneste når
det kommer til stykket, var en annen. For de etter hvert svært så habile
musikerbrødrene ville danne kvartett, men «Hansen-kvartetten» ble litt vrient å
bruke, for de visste at det allerede fantes en Hansen-kvartett. Og brødrene var
så pass seriøse at det måtte bli navnebytte.

Kaleb var språkkyndig, og det var nok han og bror Johs. som
tok initiativet til navnebyttet fra Hansen til Hindar. Kaleb (ikke far,
selvsagt) fortalte meg en gang at Hindar var en genitivsform av Hind, så vi er
altså en kasusfamilie. Så vidt jeg kan skjønne snakker vi her om en
hunnkjønnsgenitiv, slik som i «gryta hennar mor». Nok om det, søknaden om
navnebytte ble sendt. Den 14. mars 1944 var Hindar-navnet et faktum.
«Justisdepartementet gjør vitterlig at Levi Hansen, Fåberg, gis bevilling til å
ta navnet Hindar som slektsnavn istedenfor Hansen». Far og søsknene hadde fått
tillatelsen de hadde søkt om.

For Hind fikk de ikke lov å bruke, selv om det var PRI 1.
Det var det visstnok flere som het, og de sa nei. Far ga på et tidspunkt
inntrykk av at det bare var noen få Hind'er. Men, og som det skulle vise seg
under min smule research i sakens anledning, var det riktig mange. Og, som det
også skulle vise seg: vi var i slekt med alle.

Kaleb kunne selvsagt fått medhold i et skifte til Hind hvis
det ble dokumentert et slektskap, men det ble det nok ikke gjort forsøk på i
farta, for ting gikk ofte fort hvis det var Kaleb eller Johs. som foretok seg
noe. Så derfor det konstruerte, men velklingende navnet Hindar. Ingen andre het
det, så det var både helt greit og kanskje også litt eksklusivt.

Levi, fars navn, var for øvrig allerede brukt i morens
familie. Hennes bror het Levi Mortensen Hind, og det var han som flyttet
Hind-navnet fra Flostrand til Osterøya ved Bergen. Flostrand fulgte med for å
understreke det geografiske opphavet. Kommer tungt tilbake til Osterøya ved en
seinere anledning, som det heter, men da via min mors slekt.

Så far kunne hett Levi Emilsen Hind Fåberg (evt. fødestedet
Ringebu), men det var slutt på kombinasjonen av ordningen
«sønn-putter-fars-navn-bak-og-slenger-på-sen» og ordningen
«sønn-tar-dessuten-med-stamfarnavn-og-fødestedsnavn». Som du allerede har gjettet - Hind er et stamfarnavn, følg med videre.

Jeg selv kunne hett Atle Levisen Hind Årvoll, bare så det er
nevnt. Og det kunne passet bra, for en Hind er fru hjort og jeg var
patruljefører i Hjortepatruljen i speidertroppen 16. Oslo som gutt. Jeg gikk
dessuten på ski og spilte fotball i Årvoll IL. Det skulle i løpet av dette
prosjektet også vise seg at det kunne ha sneket seg inn en ulv (Wolf) her, men
det skjedde ikke.

Fars far Emil og alle de tre søsknene hans het Hansen, så
også hans mange avkom, fars søsken. Hansen, av alle navn, trumfet den
tradisjonelle og megetsigende navnekombinasjonen som var bakgrunnen for hans
frues navn. Men det var Emil som var i takt med den første navneloven fra 1923;
alle skal ha et fast etternavn som kan gå i arv. Synd egentlig, for smak på
denne en gang til - Louise Margrethe Mortensdatter Hind Flostrand. Flott, ikke
sant?

Og av en eller annen grunn skulle både faren hennes Morten
og hans barn også ha med seg Hind. Pussig - så hvor kom nå det fra?

Så jeg visste hvorfor det ble Hindar og ikke Hind, jeg vet
at Hind også er fru hjort, men jeg hadde ikke peiling på hvor navnet Hind kom
fra og hvorfor det hang ved Louise og brødrene som en blindtarm. Reinsdyr var
det nærmeste hun hadde vært hjort i oppveksten, og far hadde aldri noen gang
snakket om det, så det var nok ikke en kunnskap han hadde.

Og da måtte det selvfølgelig undersøkes - prosjekt Hind
startet med en aldri så liten slektsgransking, noe jeg tidligere har tenkt på
som i overkant sært å interessere seg for.

Jeg startet med Flostrand, der min farmor Louise vokste opp.
Derfra og bakover i tid var det helt blankt - ingen ting.

Flostrand

Flostrand ligger på nordsiden av Sjonafjorden rett nord for
Sandnessjøen og rett vest for Mo i Rana. Jeg var på Utskarpen i 1996, sammen
med far og mor + egen familie på besøk hos fars fetter (eller var det nå det,
skrev jeg først). Nei, det var fars kusine Magna, skulle det vise i 2015, da
jeg fikk anledning til å besøke mine fine tremenninger - Magnas barn.

Så jeg vet hvor utrolig storslagent og på samme tid goldt
landskapet er der oppe. Jeg har også sett min bestemors barndomshjem, og har
tenkt at det kunne være grunner til å flytte vekk derfra så snart anledningen
bød seg. Men bildet ble litt (mye) mer nyansert etter hvert som jeg satte meg
inn i saken.

På fars fødselsdag (den 15.2.2015), fant jeg også huset de
bodde i på nettet, Google maps. Jeg hadde bildet klart for meg, et to-etasjers,
rødt hus oppe på bakken til høyre fra den veien som kommer fra Utskarpen. Fra
høyden bak huset husker jeg vi kunne se Flostrandvatnet nede i forsenkningen
under fjellene i bakgrunnen.

Drar du Google-gatemannen ned på en vei Google-bilen har
kjørt på, kan du sikte deg inn på hus og hager på alle kanter. Jeg siktet meg
inn på det jeg mente måtte være Louises barndomshjem - Mortens hus, og der
dukket det jammen meg opp. Mor malte det (akvarell) etter at vi var der i 1996,
og Google-huset liknet på en prikk - to etasjer, rødt og der oppe i bakken.
Google-bilen var der i september 2010, så det ligger sikkert der ennå, tenkte
jeg.

Jeg fant dagens gårds- og bruksnummer i Rana kommune. Så jeg
ringte til tinglysningen hos Statens kartverk og fikk oppgitt eieren, en eldre
dame i Mo i Rana. Jeg må ringe henne, kanskje det er familie, tenkte jeg. Jeg
ringte henne - Mary Brit er min tremenning, et av Magnas barn.

Samisk blod, Louise?

Far var nok opptatt av hvem hans mor stammet fra, men han
kjente åpenbart ikke særlig godt til slektas opphav.

-Se på Bestemor, med de høye kinnbeina må det være sameblod
i årene!

Husker jeg at far utbrøt flere ganger til oss ungene. Han
hadde det med å repetere enkelte gode historier, det andre lot han ligge. Dette
var en gjenganger, og jeg hadde inntrykk av at det var en felles oppfatning i
familien. En nærliggende tanke selvsagt, hvis de visste hvor nær det vi i dag
kaller samer denne slekta hadde vært. Men det visste de nok ikke. Og hadde de
kjent til resten av historien, hadde «samisk blod» neppe vært tema.

Louise var liten av vekst, litt hjulbeint og en sterk og
stram kvinne. Styrken kom kanskje fra en hard oppvekst. Stramheten kom nok
delvis av ansvaret hun følte for å gi familien det den trengte, men også av den
strenge religiøse oppdragelsen og livsførselen hun praktiserte.

Håret var alltid satt opp i en kveil og bundet fast med store
spenner. Min søster Gunhild husker at hun og kusinen Guro, Peters datter, en
gang fikk oppleve at håret ble løsnet opp og foldet seg utover skuldrene,
nedover på ryggen og helt ned til under setet Louise satt på.

-Hent børsten der borte ved speilen, dere jenter.

Sa Louise. På tonefallet kunne man skjønne at hun kom nordfra.

De fikk lov å børste det lange, reinsdyrgrå håret, et
øyeblikks velvære for deres bestemor og et uvanlig øyeblikk for småjentene.

Vel, så langt kom far med slekts-tenkningen.

Kanskje jeg skulle sjekke om det kunne ha vært et samisk
inngifte i et av leddene bakover i tid? Tenkte jeg. Det kunne i grunnen ha vært
en fin ting, for jeg har alltid hatt en underlig form for sympati, eller
samfølelse om man vil, for reindrift-samene. Kanskje det var genetisk betinget?
Men nei, det henger nok heller sammen med den nomadiske eller halvnomadiske,
tradisjonelle levemåten på reinens premisser - et natur-urfolk, en livsstil som
appellerer til meg (her jeg sitter midt inni et boligområde i den sørlige enden
av landet og knaster).

Da jeg var ferdig på DH'n i Bø i 1975, arrangerte Øystein
Dalland en tur for noen ivrige studenter og lærere til Finnmark for å sette oss
inn i utbyggingsplanene for Alta-Kautokeinovassdraget. Dette var midt på
1970-tallet, og striden om vannkraftressursene i Finnmark raste.

-NVE vil demme ned Masi.

Sa Øystein på sin lavmælte måte.

Han var mer opptatt av samebygda enn av den flotte og
viktige lakseelva som også stod i fare. Og da vi møtte industri- og
miljøkomiteen fra Stortinget på et folkemøte i Alta i 1975, så skjønte vi at
det var alvor. Dammen i Savzo kom, men samenes Maze tok de ikke.

Vi var begge steder. Først i elvebåt fra Alta og oppover
elva, deretter til fots langs elva og fram til juvet under fossen, en magisk
elvebåttur og et magisk sted. Så snudde vi 90 grader, fulgte Jotkajokka opp på
platået, og deretter ned mot Tverrelvdalen og forbi Stilla. De som husker
tilbake til Altaaksjonen eller har sett det på TV, husker nok Stilla. Det var
her lenkegjengen satt, og det var her den enorme politistyrken kom for å rydde
opp og skape ro og orden. Øystein satt der.

Øystein hadde et spesielt forhold til samene. Han ble reddet
av en gruppe samer på slutten av Krigen da tyskerne brente ned alt og fordrev
befolkningen sørover.

-De gjemte meg i en jordgamme.

Sa Øystein på turen.

Vi skjønte at alt som ville innskrenke samenes muligheter
til å drive tradisjonell næring og hindre dem i å holde kulturen ved like
smertet ham langt inn i sjela.

Jeg var tilbake i Maze mange år etter, tok en flott ørret på
flue i Pikerfossen, men la igjen den kniven jeg fikk av en god kollega på doktordisputasen
i 1988. Da jeg kom hjem tok jeg kontakt med mitt samiske vertskap, som fant
kniven og sendte den i posten.

-Ifølge gammelt samisk sagn betyr dette at du vender tilbake
hit igjen når du har glemt så verdifulle ting.

Stod det på lappen som fulgte kniven. Selvsagt, tenkte jeg.
Kanskje det også var et tegn på at jeg burde undersøke slektskapet?

Hva - dansk presteslekt?

Etter noen runder med navnet Hind på nettet, kom jeg på
sporet. Det kan være fort gjort i våre dager, og jeg er vant med research. Jeg
fant flere fiks ferdige slektstre, et fascinerende lykketreff, en mulighet far
og søsknene ikke hadde. Jeg kunne stegvis bevege meg tilbake i tid. Først
Louise, fars mor og min bestemor, og hennes søskenflokk, deretter faren Morten,
min oldefars familie. Hind-navnet var ikke så vanskelig å følge, og så var jeg
plutselig tilbake på 1700-tallet og deretter på 1600-tallet og 1500-tallet.

Louise, og dermed far, jeg selv og mine barn, er utrolig nok
direkte nedstammet fra den danske embetsmannen Jens Pedersen Hind, sju strake
slektsledd bakover i tid fra Louise. Vi kan begynne der, selv om hans far,
Peder Jensen Hind, født ca. 1590, er enda et ledd bakover. Jeg har ikke funnet
ut noe om den karen, og var egentlig også kommet i mål, i Danmark.

I god tid etter at jeg hadde gjort denne lille
slekts-granskningen og fått denne store og overraskende aha-opplevelsen, i
slutten av november 2016, fikk jeg e-post fra fetter Frøys. Han hadde funnet et
brev fra våre fedres onkel Levi, Louises bror, datert 4. november 1947. Så
skulle det vise seg at godeste Levi også visste at vi og Hind-navnet stammet
fra danske adelsmenn.

Siden Frøys fant brevet i sin fars saker, må faren likevel
ha visst om dette. Det endrer jo en del, men var nytt for alle i min generasjon.
Merkelig i grunnen - det var jo ikke akkurat noe å skamme seg over. Og da er
det jo også enda underligere at ikke Hind ble godkjent som deres "nye" etternavn.

Men Jens Pedersen Hind (1610-1688) altså, og fruen Kirsten
Jensdatter Nyrop (1628-??) kom fra Odense i Danmark til Norge. De bosatte seg i
Trondenes i 1649, og JP Hind var sogneprest der fram til 1686.

Nå skal man selvsagt ikke overdrive betydningen av disse
danskene for dagens genetiske sammensetning i slekta. Det er bare å begynne med seg selv og dele på to for å finne foreldrenes innflytelse, så kan man fortsette med delinger bakover i tid. På den annen side, så var da heller ikke den genetiske innflytelsen poenget - spørsmålet var hvor Hind-navnet kunne komme fra.

Her vil jeg også legge til at slike slektslinjer alltid har
hatt stor betydning - er du av kongelig ætt, kan du bli konge eller dronning.
Eller ikke, slik min gode LB har erfart - slektslinje direkte tilbake til de
gamle britiske kongehusene (jeg har sjekket selv!), men ikke spesielt mange
kongelige i slekta etter ca. 1400.

Vi drar tilbake til Fåberg, der far var da Krigen kom til
landet. Reisen har gitt svaret på gåten Hind, så reisen kunne stoppet nå. Men
den som er glad i å reise mot det ukjente, vil gjerne fortsette med det. Så la
oss følge i min fars fotspor, på godt og vondt, skulle det vise seg. Vi har jo
sluppet katta ut av sekken, så da må vi bare stålsette oss.

Fåberg

Der Mjøsa ligg blank og tek Lågen imot,

som isgrøn hev brøytt seg or bergheim og grjot,

og helsing frå høgfjellet dalalangs sender,

der skin Fåberg, med garder og grender

i skoglogne krans ved dei smilande strender.

Dette er starten på Haakon Lies «Fåbergsangen». Jeg fant den
i boka om lågåsildfisket til Magne Rugsveen fra 1985. Kanskje ikke så mye mer å
legge til om denne spesielle bygdas plassering i Gudbrandsdalslågens
utløpsområde i Mjøsa?

Det eneste kunne kanskje være at Fåberg prestegjeld var et
stort område den gangen det var et prestegjeld. Det bestod av Fåberg og
Lillehammer sokn. I 1964 var det imidlertid lillebror Lillehammer som ble stor.
Tyngdepunktet hadde flyttet seg lengre sørover hvor det også var bedre
ekspansjonsmuligheter. Fåberg stod stille. Lillehammer storkommune slukte
Fåberg, men det heter fortsatt Fåberg østfjell på fjellet øst for Lillehammer,
der far seinere bygde hytte.

Og det var altså akkurat her, på selve stedet Fåberg, og på
østsiden av Brunlaugsbrua, at fars familie endte opp etter å ha flyttet sørover
fra Otta. Det var her det siste bakeriet lå, og det var i denne idyllen at idyllen
ble brutt så ettertrykkelig med tyskernes inntogsmarsj.

Bakerne

Det var harde tider for Emil, og han gikk konkurs både på
Fåvang og Fåberg. Etter konkursen på Fåberg i 1936 ble bakeriet overtatt av
sønnene Johs. og Peter. Men det var nok en nødløsning at disse ungdommene,
Johs. på 19 og Peter på 21, skulle drive bakeriet. Far på sin side var 14, og
syntes sikkert det var helt greit. Trolig var det de to konkursene som satte en
stopper for Emil, iallfall formelt. Antar han fortsatt var Bakermester Emil med
stor B. Og eldstesønnen Kaleb, som hadde vært den naturlige overtakeren,
iallfall etter alder, var dratt av sted på sin første indianerreise, så der var
det lite hjelp å få på det aktuelle tidspunktet. Så da Krigen startet og 3-4 år
framover hadde de to andre av fars brødre det formelle ansvaret.

Men Baker Hansen var en familiebedrift, der alle jobbet og
alle tjente. Bakeriet på Bjerke sørget for at ungdommen fikk penger mellom
hendene og hadde råd til å betale for instrumenter og spilletimer, en ikke
uvesentlig forutsetning for det som skulle skje seinere.

I 1939 var Kaleb tilbake fra indianerland og i 1944 giftet
han seg med den fire år yngre Johanne. De overtok bakeriet og begynte samtidig
å bygge et nytt og mer velegnet bygg helt nede ved Brunlaugbrua på Fåberg. Da
det hele stod ferdig, var det bakeri i den ene fløyen, mens bakeriutsalget i
første og boligdelen i to etasjer over utsalget utgjorde resten. Foreldrene,
mine besteforeldre, flyttet inn i tredje etasje. Jeg husker ennå at det alltid
var en litt emmen lukt etter bakeriet i den panelte oppgangen i huset, for jeg
er såpass gammel at jeg var på besøk hos mine besteforeldre mens bakeriet ennå
var i drift.

Etter Krigen var Kaleb eneleverandør av bakervarer til
Jørstadmoen militærforlegning, og tjente gode penger på det. Han drev bakeriet
fram til slutten av 1950-årene, men da ble konkurransen trolig for stor fra
samvirkelaget litt lenger oppe i bakken, og bakeriet ble nedlagt. Kaleb med
familie og foreldrene bodde imidlertid i bygget i årene deretter.

Uværsfuggær'n

Uværsfuggær'n var i grunnen et passende navn på Kaleb. På
samme måte som stæren blir rastløs før trekket, samler seg i store flokker før
avreise og er lett å få øye på i det regnfulle gråværet om høsten, gjorde også
fars 11 år eldre bror sine forberedelser på denne tida. Når bjørka skiftet
farge og ospa skalv fra topp til tå i vinden, plasserte han pointeren Rex på
lasteplanet og satte kursen mot fjellet. Hadde han først bestemt seg for tur,
ble det tur. Dårlig vær var bare annerledes vær for Kaleb.

Det var godt med ryper oppe på fjellviddene. Østover fra
Ringebu og Fåvang mens de bodde der oppe. Innover i Gausdal Vestfjell og i
Øyerfjellet over mot Åstadalen mens de bodde på Fåberg. Gropmarka nedenfor
Nordseter var et eldorado for storfugljakt. Selv om de aldri led noen nød, selv
ikke i de harde 30-årene, var fjellfugl alltid et kjærkomment supplement til
familiens kosthold.

Eldstebror var røff med pointeren Rex, mye kjefting for å
dempe gaulingen i hundegården og aldri snakk om å ta bikkja inn før kulda
framover mot jul ble en trussel mot liv og helse. Men han og bikkja var også
gode kompiser, mye på farta og var alltid i god form. Brødrester fra butikken
supplerte hundeforet, og Rex var sikkert bedre stilt enn mange andre bikkjer.

Kaleb skaffet seg hytte allerede mens bakerfamilien bodde på
Fåvang. Med den enorme dragningen mot fjellet var hytte på Skotten ideelt. Her
kunne han og bikkja jakte rype både i overgangen mellom granskog og
fjellbjørkeskog og inne på fjellet. Skottåsen ligger 1021 meter over havet, og
hele lia fra Tromsa der nede i juvet og nordover hit var ideelt jaktterreng.

Kaleb og indianerne

Utradisjonelle valg i kombinasjon med omsorgsfølelse og
religiøst kall preget Kalebs liv og prioriteringer. Hytta på Skotten ble solgt
i 1935 for å finansiere den store misjonsreisen til Gran Chaco og indianerne
der. Det må ha vært litt av et vanskelig valg. Han prioriterte vekk sin
lidenskap og sin Rex og gikk etter kallet fra sin Gud.

Og jeg har tenkt at ja, men hvor kom stemmen fra, tydelig og
klar uten muligheter for feiltolkning? Og har man ingen egen stemme, enn si
egen vilje? Hva er kall og hva er fantasi?

Kaleb hadde grublet mye, ifølge sin sønn Frøys sine
nedtegnelser over emnet.

-Du må dra til Gran Chaco og virke blant pilagaindianerne
der. De lider og er dessuten på ville veier med sin naturtro.

-What?

Sa nok ikke Kaleb, for stemmen inne i hodet (kallet, ikke
sant?) hadde talt, og han måtte se og komme seg av gårde til indianerne i
Sør-Amerika. Det var iallfall slik meldingen ble tolket av Kaleb.

Du stikker ikke over til indianerne i jungelen i Sør-Amerika
når du er 23 og ikke har peiling på verken indianere eller jungel. Du selger
ikke hytta di på Skotten i Ringebufjellet og den kjære jaktbikkja di for å få
råd til en en-veis billett til Argentina i 1935. Du må være bra kreativ for å
vite at endeholdeplassen er hos pilagaindianerne i Gran Chaco, denne endeløse
jungelen og slettelandet mellom Argentina, Paraguay og Bolivia.

Kaleb var 23, hadde fått kallet, solgte hytta, solgte bikkja
for 100 kroner, dro over og arbeidet blant pilagaindianerne. Han var pinsevenn
og nedstammet fra bondeslekt i Snertingdalen tilbake på begynnelsen av
1700-tallet, skriver Frøys. Det han ikke skriver er at Hans Egede, Grønlands
apostel ble skutt ut fra samme kanon som Kalebs slekt på morssiden hundre år
tidligere. Det hadde kanskje vært en vel så god forklaring på utferdstrangen.

Alle hadde advart Kaleb mot å dra, selvsagt. Ikke engang
menigheten hans støttet ferden. Men Kaleb var uværsfuggær'n, og han var stolt,
sta og egenrådig. Mobbingen fra jevnaldrende opp gjennom barne- og ungdomsårene hadde gjort noe med ham. Kanskje han ville vise dem at «Bibelnavn» Hansen-ungene kunne gjøre mer enn å bake og spille på de forhatte vekkelsesmøtene til pinsevennene i dalen?

Frøys har skrevet ned en utrolig fortelling om sin fars
virke blant pilagaindianerne og andre indianerstammer. Det hele startet altså i
1935 og han kom hjem igjen fire år etter. Men han fikk aldri fred og dro fra
kone og tre barn tilbake til Gran Chaco i 1957, det året hans far gikk bort. Spørsmålet er om denne reisen også var en av årsakene til at bakeriet på Fåberg ble nedlagt dette året. Neste tur var i 1974/75, deretter i 1977 og for siste gang i 1979.

Før turen i 1977 hadde avisa Dagningen på Lillehammer et
opprop med oppfordring om å gi penger til reisen og det humanitære arbeidet
(som kanskje var det viktigste etter hvert for Kaleb) blant cuiba-indianerne i
Colombia. I komiteen som stod bak innsamlingen satt blant andre maleren Jacob
Weidemann.

Etter denne turen ble det rolig - ingen flere halsbrekkende
turer, noe familien trolig syntes var helt greit.

Etter å ha stiftet familie ble det hytte igjen, denne gangen
i Fåberg Østfjell, også her ved foten av et fjell og med flott rypeterreng rett
utenfor hyttedøra. Jeg husker hytta godt, ikke noe spesielt ved eksteriøret,
men innvendig fikk du en følelse av å være blant indianerne hans. Her var det
store, fargerike tepper på veggene, enkle våpen og flotte, utskårne trefigurer.
Jeg husker spesielt de imponerende buene og de lange pilene med de fargerike
styrefjærene.

Tar du turen litt opp i bakken fra Brunlaugbrua og det
nedlagte bakeriet på Fåberg, finner du Kaleb Hindars plass.

Feller i kjeller'n

For Kaleb var det jakt både sommer og vinter. Rypejakt med
fuglehund på skareføre oppe i fjellsidene krevde sitt. Er du på jakt med ski på
beina har du ikke langrennsløperens behov for rask framdrift. Du lurer deg
innpå til du merker hunden har teften eller tar stand. Stille skal det helst
foregå også, så du vil ikke streve for mye med å stampe deg fram. Ski med
feller under kan være ideelt.

Kanskje det var derfor det stod et par utgamle ski i
kjelleren på Fåberg en gang på 1960-tallet. De var brede forover fra bindingen,
hadde spiss tupp og tynne pynterenner på sidene oppå skiene. Men det mest
interessante for meg var de påmonterte reinsdyrfellene under midten og
vidjebindingene. Kanskje hadde Kaleb brukt dem på jakt, kanskje ikke, neppe
noen av de andre brødrene. De ville ha mer fart i skiene enn disse kunne tilby.

Kaleb var på dette tidspunktet en middelaldrende herre på
drøyt 50 år, preget av et hardt liv blant urfolk i Sør-Amerika. Jakttida var
nok over, det samme var trolig den mest aktive perioden i livet hans. Han hadde
neppe brukt disse skiene på en stund. Jeg vet jo egentlig ikke om det faktisk var
hans ski, men jeg vet at det ikke er helt usannsynlig.

La oss si at han kjøpte eller overtok dem da han var 18 år,
i 1929. I følge den særoppgaven jeg skrev på Foss gymnas i 1975, var dette bare
35 år etter at Fritz Huitfeldt fikk patent på skibindinger med faste jernører.
Før den tid var det ilke- og vidjebindinger som gjaldt. Ilkebindingen hadde en
tåstropp av vridd vidje og en vidjeløkke under foten. Vidje-bindingene etter
Sondre Nordheim hadde tåstropp og langhælbånd av stiv vidje slik at føttene ble
godt festet til skiene. Så vidt jeg kan huske var det slike bindinger Kalebs
ski hadde.

Med tanke på at skirevolusjonen startet i Morgedal omkring
1850 og tok fart med utviklingen av bindinger og ski i Christiania, kan det
være at nyvinningene brukte litt tid før de kom oppover i dalførene på
Østlandet. Produksjonen av nytt utstyr kan også ha vært en begrensning. I følge
teksten og en annonse jeg hadde kopiert og satt inn i oppgaven min, leverte
L.H. Hagens skifabrikk i Kirkegaten i Christiania 7000 par ski i 1894. Alle ble
produsert med håndkraft, kanskje med unntak av tilsaging av emnene i ask og
furu. Den voksende etterspørselen fra utlandet tok også av en del av de parene
som ble laget i norske skifabrikker. Så de gamle skiene og vidjebindinger ble helt
sikkert brukt på Fåberg lenge etter 1900.

Rart å tenke på at utviklingen av ski og bindinger stod mer
eller mindre stille i flere tusen år før det tok helt av med Sondre Nordheim og
sambygdingene Hemmestveitbrødrene. Ski om vinteren var jo like viktig som sko
om sommeren for nordmenn. Vi gikk ikke akkurat i dvale når snøen kom, og var avhengig av ski for jakt og fiske i innlandet og for rett og slett å komme oss fra sted til sted uten å være avhengig av hest og slede i oppkjørte traseer. Med den stive hælbindingen ble skiene enda mer anvendelige fordi de kunne manøvreres i vanskelig terreng og i bratte utforbakker. Konkurranser i langrenn, hopp og slalåm fulgte i de nye bindingenes kjølvann.

At deler av denne historien fortsatt befant seg i Kalebs
kjeller, dvs i fars siste barndomshjem, på 1960 - tallet var spennende for meg.
På den tida konkurrerte jeg mot de beste langrennsløperne i Oslo og hadde flere
topp 10 - plasseringer. Kanskje det var disse skiene som gjorde at jeg skrev
særoppgaven om Skiidrettens historie noen år seinere.

Rottefella

Så far var med på det hele. Han må ha opplevd de brede
askeskiene med de enkle vidjebindingene. Den først rottefella (skjønner?) kom i
1927, da far var fem år gammel. Fram til 1960 var det bare rottefella som
gjaldt for de som gikk mye på ski. Jeg husker den svære kloa på fars
rottefellabindinger på den tida. Kloa ble etterhvert mindre, men gjorde samme
nytten. Jubileumsmodellen "Fjær" var den første modellen der hele
bindingen var i ett stykke. Men det var fortsatt en bøyle som ble presset ned
over en kant foran på skoen.

 "Kloa" - bindingen kom smygende inn på markedet etterhvert og seinere tok andre
bindinger med kun tåfeste over. Sidejernet forsvant helt og både ski og skispor
ble smalere.

Midt på 1970 - tallet var det fortsatt vanlig med treski.
Men i 1980 byttet både far og jeg til de nye plastskiene. Jeg husker det godt,
for mine nye, gule Kneissl var helt håpløse å smøre. Skismurningen gikk av
etter få kilometer, og overgangen ble derfor smertefull. Vi som var
smøreeksperter måtte ta det tunge skrittet tilbake til start, og lære oss
hvordan de nye skiene skulle preppes. Seinere ble skisålene bedre, og det hjalp
veldig.

Ski er ikke bare noe du hiver på fyllinga. Det er så mange
minner knyttet til dem og de har en tendens til å bli med på flyttelasset til
nye steder. Jeg har spart på fars siste ski. De står fortsatt inne i utebua på
hytta, 15 år etter hans skjebnesvangre møte med stålisen. Blåskia var våre
favoritter pga utseendet, kvaliteten og ikke minst fordi de ble produsert i
Norge. Når vi gikk på skaren innover til Lyngkampen i Øyerfjellet var det
Blåskia som bar oss, iallfall helt til sola fikk overtaket og den nye tynne
skitypen viste sine svakheter i den råtne snøen i sørhellingene - veeldig tungt
kunne det være.

Slik kan det ha vært med Kalebs ski også. Kanskje han aldri
brukte dem. Kanskje det var deres far Emil sine ski, som de ikke hadde hjerte
til å kaste.

Lågasilda

Fåberg har opp gjennom tidene hatt noe som ingen andre
innlandskommuner kan vise til, nemlig et svært inntektsbringende sesongfiske.
Lågåsilda går i svære stimer opp i Lågen for å gyte, men ellers lever den
midtfjords og gjerne på store dyp. Men den kan følge planktonet opp i
overflaten og gi et godt fiske med garn og not fra båt.

I lågåsildfisket hadde Fåberg-bygda en betydelig ressurs som
kom godt med, spesielt i trange tider, som det var nok av. Det som også var
spesielt var at fisket kunne drives av alle, slik som på sjøen, f.eks. i
Sjonafjorden. Og med til dels enkle redskaper kunne det fanges mye fisk i den
tida fisket foregikk.

Rugsveen skriver i boka si om lågåsilda at det årlig ble
tatt mange titalls tonn opp gjennom tidene. Per A. Borglund skriver i en
artikkel i 2012 at det kan ha vært rundt 100 tonn i året, men da er nok både
sommerfisket ute i Mjøsa og høstfisket i nordenden og Lågen inkludert.

Og far var opptatt av dette. Han snakket om grunnhovfisket
på varpene oppover på østsida og borte på andre siden av Brunlaugbrua og
notfisket langs de slake strendene nedover mot Mjøsa. Brødrene var selvsagt med
på fisket, som var intenst mens det stod på om høsten og som samlet hele bygda
til matauk. Ofte kom lågåsilda samtidig med høstonna og potetopptaket. Da kunne
det være vanskelig å velge, men lågåsilda var ofte prioritet 1.

Etter å ha lest boka til Elstad, har jeg tenkt at dette
måtte være en helt parallell problemstilling til den Louise hadde vært tett på
også i Flostrand. Alle de kildene jeg har vært innom beskriver fiskeriene som
prioritet 1 og åkerlappen og husdyra som prioritet 2 når sesongfisket ble
gjennomført. Elstads tilnærming legger vekt på at begge deler var mulig takket
være at kvinnene i fiskesesongen overtok mennenes arbeidsoppgaver.

I våre dager er ikke lenger lågåsilda viktig for økonomien,
og fiskes bare for sportens og tradisjonens skyld av enkelte entusiaster.

Far tok oss en gang med til varpene nord for Vingrom kirke i
slutten av september for å se på notfisket og kjøpe litt fisk, ikke mye, men
slik at det ble en smak. Det kunne ha vært i 1964, da fisket var spesielt godt.
Fiskeren fikk tre kroner kiloen, skriver Borglund, og med et notkast på flere
hundre kilo ble det en betydelig inntekt.

Man kan jo tenke seg hvor viktig dette fisket var for folk
med små ressurser, for eksempel i tida før og under Krigen. Og mange fikk så
pass mye at det ble litt salg og kjærkomne inntekter.

Men folk ble nok også temmelig lei lågåsilda, i og med at
dette var svært vanlig i kosten for mange familier fra fisketida startet
omkring 1. oktober og utover vinteren og våren så lenge den holdt seg.
Lågåsilda, som ikke er en sild men en laksefisk, ble saltet ned i tønner og
kunne oppbevares gjennom hele vinteren og helt ut i mai.

Til lågåsildfisket var det utviklet mange sinnrike
fiskeinnretninger og annet utstyr. Tradisjoner fra flere hundre år tilbake i
tid var knyttet til fisket. Jeg skal komme tilbake til åfløya litt seinere, ja
åfløya, ingen skrivefeil det. Lurer forresten på hvordan det uttales på fransk,
kanskje like greit med chaloupe. Kom du på sporet?

Fiskeren Peter

Far var ingen jeger, iallfall ikke når det kom til bikkjer
og rypejakt. Men han og de to andre brødrene, Peter og Johs., hadde den samme
interessen for fangst. Men de var fiskere, særlig Peter. Han dro lenger innover
fjellet enn eldstebror etter hvert som fysikken til en ungdom på hans alder ga
grunnla for det. Han fant fram til nye steder, nye fiskemuligheter, og kjente
derfor fjellet nesten enda bedre enn eldstebror.

Om sommeren tok han turen inn mot småvann og tjenn, der det
var mulig å nå fram til ørreten fra land med de enkle redskapene man hadde på
den tida. Kasteboksen, med sene oppkveilet rundt blikkboksen, var ikke akkurat
egnet til de veldig lange kastene.

På den annen side kunne bror Peter nærme seg den vare
ørreten som ingen andre. Langsomme bevegelser, krypende fram til torvkanten og
en skjult vipp med boksen, slik at sluken eller marktugga føyk i en pen bue
bakfra og utover mot vannspeilet. Andre ganger var det abbor som var målet. Det
var enklere. Abboren er mindre var, oppholder seg stort sett langs land og går
mer i stim. Treffer du først på den, kan det bli en pen fangst uten for store
anstrengelser.

Og Peter visste akkurat hvor de gode plassene var.
Abborfisket på Mjogsjøen en varm sommerdag kunne resultere i middag på hele
familien, særlig hvis et par av de andre brødrene var med.

Seinere, når alle fiskerbrødrene hadde stiftet familie og
fått seg enkle hytter der oppe på fjellvidda, var vi 12 på Mjogen med store og
små. Abborfisket har satt varige spor i oss alle, går jeg ut fra.

Tidlig på høsten, når ørreten begynte å orientere seg mot
gyteplassene, men før fiskekjøttet ble alt for preget av fokuset på neste
generasjon, fartet brødrene langs elver og bekker overalt der inne i Fåberg
Østfjell og i Øyerfjellet. Gode kart hadde de ikke, brødrene, og kjennskap til
jakt og fiskemuligheter var basert på egne erfaringer og selvsagt på historier
fra kompiser og andre folk i bygda.

Etter å ha oppdaget Lyngåa og kommet hjem med den flotteste
og største ørreten noen kunne huske å ha fått innover i østfjellet, ville Peter
på død og liv ta med seg de andre brødrene inn dit. Det var bare tida som var i
veien - pliktene alle brødrene hadde i bakeriet, øving og spilletimer.

Lyngtjennet

Men det gikk ikke lang tid etter Peters oppdagelse før de
tre var i gang med planleggingen. Mark måtte graves et par dager i forveien,
blikkbokser fylles med fuktet mose og så fikk marken gå seg rein i mosen helt
fram til den ble tredd på kroken. Så når de hadde rigget opp bambusrajene der
inn på fjellet og marken var omplassert i mindre tasker, var marken stiv og
holdbar - og fristende.

Dette var helt klart den viktigste delen av forberedelsene.
Men de måtte også tenke på mat, kaffe, noe å ligge på om natta og klær.
Nattfiske var ikke noe å tenke på, og morrabettet varte ofte helt fram til i
to-tida, så søvnmangel var ikke tema.

De satte fra seg mopedene ikke så langt fra der veien mellom
Øyer og Birkebeinerveien krysser Lyngåa, nesten helt nede ved Åsta og gikk
oppover i fjellbjørkeskogen mot Kaldholsetra.

På veien krysset de to mindre sildrebekker som kom fra
kildehorisonten litt lenger oppe i lia. Siden jeg har vandret i noen av min
fars fotspor, har jeg også krysset disse bekkene. Og siden jeg er av den
nysgjerrige typen, er født i vannmannens tegn og er vannmann av utdannelse,
måtte jeg sjekke hvor dette iskalde, klare vannet kom fra. Og der oppe, mellom
stor stein og mørkegrønn elvemose renner vannet i strie strømmer rett ut av
bakken - du får ikke bedre vann enn dette!

På Kaldholsetra kom det en svak røykstrime opp fra pipa på
den hytta som ligger øverst i terrenget. Kanskje det var folk her som kunne
røpe noen fine fiskeplasser? Men først måtte de passere ei lita bu helt i nedre
kanten av setervollen.

-Helvete, kom dekk unna!

Skrek Johs. Han gikk først og hadde akkurat fått øye på
skiltet over inngangsdøra.

SELVSKUDD, stod det på skiltet, ikke akkurat en hyggelig
velkomsthilsen for stillferdig forbipasserende.

De gikk i en stor bue og kom fram til den øverste hytta fra baksiden.

-Hei, noen heme?

Johs. hadde tatt ledelsen igjen etter sjokket der nede.

-Ja ra, berre kom bortåt. Hestegjeteren satt på en krakk og
hadde akkurat saltet ned et par ørreter av den gromme sorten.

-Hvis det blir bomtur, så må dekk berre komme attende, så
skal de få til kvælds.

Kom det litt ertende. Han hadde selvsagt sett ungguttenes
bambusrajer og skjønt hvilket ærende de var ute i.

-Bli med inn på en kopp, dekk har sikkert god tid, så ska je
fortælje dekk hvor desse kjem ifrå.

Brødrene var utålmodige, egentlig ivrige etter å komme
videre, men skjønte at de her kunne slippe å kaste bort tida. Bedre å gå rett
på godstedene. Så da ble det litt svart kaffe, som de etter smaken å dømme
regnet med hadde vært varmet opp et par ganger allerede. Det var langt til
butikken her inne, gjeterlønna nesten ingenting, så kaffegruten ble ikke
akkurat kastet ut på bakken etter den første koken.

 -Når dekk kjem oppom vollen her, så itte ta tel vænstre mot åa, men hæld rett fram og følj stien oppover tel dekk kjæm over tregrensa. Så held svakt mot vænstre og skrå nerover til dekk ser det lille tjennet. Den voldsomme kraftlinja over fjellet fra Hunderfossen kom seinere og var ikke blitt et passeringspunkt å orientere seg etter ennå.

-Han bit best på lændet bort mot innløpet. Det kan stå
storfisk i utløpsbækken ner mot Lyngåa også.

Så Peter hadde fisket seg oppover åa helt fram til
Lyngsjøen, men hoppet over den bekken som da åpenbart kom fra dette tjennet
oppe på flata.

På vei tilbake ville de innom hestegjeteren igjen. Ikke for
å få seg noen saftige ørretbiffer, de hadde mer enn nok, men for å takke for
tipset. I iveren hadde de selvsagt også glemt å spørre om selvskuddsbua. Men
ingen gjeter var å se, så de tok buen utenom selvskuddet der nede og trasket
med tunge bører ned igjen mot veien, mopedene og satte kursen hjemover.

Lyngtjennet var oppdaget, og skulle aldri mer glemmes. Vi
skal tilbake dit, men gjør først et lite hopp framover i tid. Brødene var blitt
musikere, vært innom Harmonien i Bergen og så flyttet til Oslo i 1949 - blitt
filharmonikere. Du kom ikke lenger i karrieren enn det!

Drabantbyer blir til

Selvbyggerveien og Dugnadsveien høres ut som gatenavn i en
pinlig dårlig skildring av etterkrigstidas store gjenoppbyggings-prosjekt av
nasjonen. Men begge finnes. Selvbyggerveien er virkelig. Jeg vet det, for jeg
bodde der i mine 14 første leveår og gikk på Årvoll skole.

Selvbyggerveien ligger som en hestesko med buen vendt
nordover, helt inn mot Lillomarka. Begge beina i hesteskoen peker sørover mot
byen, fjorden, verden utenfor. Det østre beinet er vridd i retning Groruddalen,
som om det forsøker å knytte seg til den massive blokkbebyggelsen på Veitvedt
og videre østover. Dugnadsveien er en appendix inn mot Lillomarka.

Her samlet de seg, mange av de som flyttet inn til
hovedstaden i årene etter Krigen. Opp hit flyttet de, mange av de som bodde i
trangbodde leiligheter nede i byen da sjansen til større plass for familien
dukket opp.

Her vokste ungene deres opp, meg selv inklusive, i frisk
luft mellom stillheten i skogen og det yrende livet i byen. Her fikk vi i pose
og sekk, vi ungene, et ideelt voksested ifølge økologiske teorier. Jeg vet det,
for jeg har lest Odums Ecology. Det er et ekstra stort biologisk mangfold i
overgangen mellom kulturlandskapet og naturlig skog. Større enn i det ensidige
åkerlandskapet og større enn i granskogens egen skygge. I overgangssonen kan dyr og fugler leve av maten i det åpne landskapet og søke skjul under trærne. Vi hekta bakpå bybussen om vinteren når den svingte oppom oss i skogkanten, og vi fanget rumpetroll, salamandere og firfisler i skogen om sommeren.

Drabantbyene hadde dessuten egne butikker, frisørsalonger og
fritidstilbud, de var selvforsynt med det meste. Det var det som kjennetegnet
dem. Men de fleste som jobbet måtte reise vekk fra drabantbytilværelsen om
morgenen og dra ned til byen. Så var det å komme seg hjem til kona og middagen
etter arbeidstida. Slik var det seks dager i uka.

Innenriksinnvandringen kan man kanskje kalle det, denne
storstilte tilflyttingen til Oslo fra alle landets hjørner etter Krigen.
Etterkrigstidas nød på landsbygda satte fart i det hele, og etterspørselen
etter et sted å være i hovedstaden var enorm.

Marshallhjelpen fra USA og Det norske arbeiderpartiets store
gjenoppbyggingsprosjekt rullet derfor over landsbygda på alle kanter av
hovedstaden. De store og produktive jordbruks-arealene ble valset ned og
betongblokker vokste opp i øst, på Lambertseter, Manglerud, Tveita osv. fra
1950 og utover.

En av aktørene var Olav Selvaag. Han fikk tildelt Veitvedt
midt i Groruddalen etter mye fram og tilbake om utformingen av disse rimelige
boligene. Selvaag bygde en drøss med blokker og det store kjøpesenteret midt
inne i det hele. Jeg gikk på musikkskolen der da jeg var 7-8 år, og var en
kløpper på triangel.

Som Selvaag herjet på Veitvedt, fikk Ungdommens
selvbyggerlag (USBL) regjere på Stig og Årvoll. Dette var hovedsakelig Årvoll
gård sine områder. Først Årvollveien, Dugnadsveien, Selvbyggerveien og flere
andre, så butikksenteret og grusbanen, deretter innover i skogen på
Tonsenhagen. Hoppbakken Årvollia og tilhørende friområde ble anlagt på jordene
ned mot Trondheimsveien og med utsikt til de blå høyblokkene, punkthusene som
de het den gangen, på Bjerke.

Selve gårdsbygningene på Årvoll ble stående igjen, men det
var også det eneste som kunne minne om landsbygd i denne delen av byen etter at
det hele var over. Det hevdes at det kunne være brukt så mye som over 700 000
dugnadstimer på Årvoll i den tida.

Selvbyggerveien og Dugnadsveien. Prinsippet var enkelt: 1)
Du skifter tøy etter jobb, tar på deg arbeidsklær og stiller på avtalt tid for
arbeidsgjengen under ledelse av en eller annen arbeidsleder. 2) Du er med å
sette opp forskaling, triller sand og sement, blander og hiver oppi. Eller et
eller annet annet som du kan gjøre uten særlig opplæring, men som bidrar til at
området ikke bare er blokker, men også blir et OK sted å bo. Eller du har
faktisk litt peiling, har meldt inn dette og får dugnadsjobb som fagarbeider.
3) Har du mer enn 250 dugnadstimer å slå i bordet med, får du tildelt leilighet
og kan trekke egeninnsatsen fra når du endelig kjøper den.

Det var iallfall sånn det startet opp i de delene der det
ble satt opp firemannsboliger i plank. Da var det forholdsvis greit å
organisere en dugnadsgjeng til å gjøre mye av jobben. Ikke fullt så greit når
mursteinsblokkene langs det østre beinet av Selvbyggerveien skulle settes opp.
USBL måtte skifte strategi. Blokkene ble satt opp som betongelementer, som
først ble produsert nærmest på industrielt vis i området, men som seinere ble
produsert annet steds i byen. Det var jo som sagt ikke bare her oppe det spratt
opp slike bokonteinere på den tiden.

Jeg trodde far og brødrene hadde vært med på dugnad, helt
til jeg undersøkte saken selv. Men det ser ut til at den nye strategien ble
iverksatt like før brødrene kom fram til start, og når jeg tenker meg om hørte
jeg heller aldri at det lå mye egeninnsats bak.

Akkurat det kan nok ha vært en fordel, for vablete
strykerfingre var sikkert ingen god ide på denne tiden. Det var det for så vidt
ikke seinere heller, men her kommer vi til et område som krever litt mer
fundering, og det får vi også ta litt seinere.

Blokker med to oppganger, fire etasjer, boder og felles
vaskerom i første etasje, boder på loftet. Leilighetene var enkle, men føltes
romslige. En liten gang ledet fra oppgangen og rett inn mot et av de to
soverommene. Inneklemt til venstre var badet og så kjøkkenet med vindu ut mot
skogen. Diagonalt mot venstre var det andre soverommet og diagonalt mot høyre
var stua. Utenfor stua, ut mot veien og rekka med blokker nedenfor, var det en
liten veranda. Det gikk så vidt an å sitte der, men vi gjorde aldri det.

Søplesjakten gikk som et vertikalt piperør gjennom blokkas
fire etasjer. Det lille du klarte å produsere av søppel ble kastet inn i luka
og ble borte. Du bare stengte den runde lukedøra etter deg og behøvde ikke
tenke mer på hva som skjedde deretter.

Gressplenene utenfor var ideelle for ballspill, parkeringsplassene var mange nok for de få bilene og de gruslagte gangveiene bandt blokkene sammen.

Nedenfor elver'n, dvs. blokk nr. elleve i vår måte å telle
blokkene på, lå grusbanen og derfra gikk det en gangvei helt ned til
barneskolen. Grusbanen ble til isbane om vinteren. Kommunens vanningsbil
sprøytet banen, og det ble en fast såle av stålis som stort sett holdt seg hele
vinteren på den tida. Seinere, og rett før vi flyttet vestover i byen, ble det
bygget en hockey-bane med ordentlige vant og mål av riktig størrelse ved siden
av grusbanen. Men det var stort sett ski som gjaldt for min del.

Isdammen

Som en knotete strek nordfra inn i hesteskobuen rant det en
liten bekk, som seinere skulle vise seg å hete Hovinbekken. Øverst i buen gikk
den gjennom en sumpmark som selvbyggerne ennå ikke hadde tatt kontroll over.

Sumpen var et litt vått og litt skummelt sted å være hvis du
var en liten gutt. Her kunne du late som du var langt inne i jungelen, her
kunne du innbille deg at det var øyne som fulgte med på dine bevegelser, her
kunne det være skumle dyr.

Men sumpen var også et bra sted å finne blåserør, for om
høsten kunne du kappe rør av sløke her nede og finne rognebær oppe i skogen bak blokkene. Og hva hadde du da - jo et ypperlig våpen å ha med deg i tilfelle det skulle dukke opp et eller annet. Det gjorde det selvsagt aldri, men det spilte ingen rolle for oss.

Nederst i hesteskoen endte bekken i en stor badedam, som ble
satt opp i løpet av de første årene etter at blokkene kom opp. Dammen hadde en
tendens til å bli mindre og mindre utover sommeren, for bekken kunne bli ganske
tørr. Så hullet nedenfor grusbanen var ikke alltid velegnet som badeplass. Men
tanken var god og typisk for drabantbyene, her skulle tilbudene florere.

I den andre enden av bekken, dvs. langt der oppe i skogen
bak Dugnadsveien, ble bekken også demt opp. Det skjedde allerede på
1920-tallet, dvs. lenge før utbyggingen på Stig og Årvoll var påtenkt. Og
årsaken var en helt annen enn et badetilbud for byens befolkning. Dammen skulle
ikke brukes om sommeren, men om vinteren.

Isdammer ble anlagt for å skaffe is til nedkjøling. Dette
var en næring flere steder, men døde selvsagt ut etter at kjøleskapene ble
vanlige både i restauranter og blant folk flest utover på 1960-tallet. Om
sommeren ble vannet tappet ut og bunnen rengjort. Når den oppfylte dammen frøs i oktober/november kunne issagen eller den motordrevne sagen settes på skrå ned i isen og blokker med glassklar is kunne skjæres ut.

Vår isdam er nå et yndet utfartssted både sommer og vinter
takket være ildsjeler som har satt i stand de gamle driftsbygning-ene og
tilrettelagt for friluftsliv.