Ho Livi-del 2
Nissen og neger'n
Tre bakerbrødre, tre musikere og nå tre selvbyggere flyttet
inn med fruer i blokkene i 1954. Søster og jeg fant et julekort til julen 1953
fra gipsmaker Mons i mor sine ting som stammet fra den siste tiden i deres
midlertidige opphold i Tiedemannsgate på Majorstua. Kortet hadde ligget sammen
med hans julepresang (familienissen) til sin gravide datter og sin svigersønn.
Og bare for å oppklare - familienissen var (og er) en nisse i gips på snaue 30
cm, støpt av stukaturmesteren selv. På kortet var det en
lykke-til-med-den-nær-forestående-flyttingen-hilsen, og vi antar flyttingen
skjedde rett over på nyåret, det vil si rett før jeg kom til verden.
Familienissen ble laget i flere eksemplarer, en gammel krok
med en sekk full av gaver over venstre skulder og en hul hanske på høyre hånd
som trestaven (for eksempel en pinne fra vispen i kjøkkenskuffen) kunne stikkes
gjennom. Armen som holder sekken er hevet slik at det kan settes et minijuletre
(en liten grankvist fra juletreet i stua) ned i det mellomrommet krok-armen
danner. Nissen ble ikke bare med til Årvoll, den er med meg hver eneste jul
fortsatt. Akkurat nå har jeg nissen stående på pianoet rett ved siden av der
jeg sitter og knaster, mens juletreet lyser mitt imot.
Brødrene med fruer var ikke alene om å komme flyttende.
Oslos drabantbyer ble i stor grad befolket av bygdefolk, innvandrere fra eget
land.
Var du fra Gudbrandsdalen var det greit, bare du kvittet deg
med dialekten, noe som var uproblematisk for de fleste, min far inklusive. Var
du nordfra, Nordlending, var det mindre greit, for du kvittet deg ikke med
dialekten så lett og ble oppdaget straks du åpnet munnen. Seinere kom
pakistanerne til byen og nordlendingen fikk gå litt mer i fred.
Far og mor var først ute, dvs. jeg, allerede i januar 1954,
som antydet, deretter fulgte Johs. og så Peter med fruer opp. Fire år etterpå
var det to unger hos alle tre. Mødrene våre var hjemme, fedrene våre var på
jobb. Vi gikk i barnehagen til tante Borghild på baksiden av blokkene. Vi
ungene lekte alltid ute, men jeg lekte aldri med fetterne mine.
Mine kompiser på den tiden var Jonna og Tom. Jonna gikk i
klassen, mens Tom var ett år yngre. Skogen var vår sekundær-bolig.
En gang kom vi over en neger, ikke "farget" på den tida, nei
en neger. Og vi syntes det var temmelig spesielt, også fordi han satt på en
stein ved siden av stien rett bak firer'n, der Jonna og Tom bodde. Dette kunne
ha vært omkring 1966, kanskje sommeren etter Gjermund Eggens tre triumfer under ski-VM i Holmenkollen. Ikke mange fargede i Oslo på den tida, spesielt ikke inne i skauen.
-Hei, du kan godt bli med hjem til oss.
Neger'n var vennlig og villig, han, og vi tok ham med ned
til blokka. Inn i oppgangen og opp til tredje, der Toms mor var hjemme. Som de
fleste andre kvinnene på den tida, over 50 %, var hun nettopp det, fulltids
hjemmeværende.
Merkelig nok slapp hun neger'n inn, og han ble traktert med
litt saft og kjeks før vi skjønte at det kunne være greit å stikke ut igjen.
Merkelig, fordi jeg ikke lenge før hadde vært runden i nabolaget og forsøkt å
selge en rød fjær til henne, noe hun hadde avslått i overkant bestemt: «støtter
ikke utlendinger». Nå var ikke akkurat Røde fjær-aksjonen rettet mot
utlendinger, men det var kanskje sånn hun oppfattet det.
Livet byr av og til på litt rare sammentreff. Jeg kom på
dette med Røde Fjær-aksjonen da jeg skrev om neger'n. Jeg hadde ikke tenkt på
Røde Fjær de siste nesten 50 årene. Jeg måtte på nettet for å forsøke å finne
tilbake til hva dette egentlig var. Det fant jeg selvsagt - Lions. Dagen etter,
ja dagen etter, kom det et svært vedlegg i lokalavisa om, ja nettopp - Røde
Fjæraksjonen. Den første var helt riktig i 1966, og inntekten gikk til den
blinde Erling Stordals fantastiske prosjekt for funksjonshemmede på Beitostølen.
Innsamlingsaksjonen arrangeres omtrent hvert 5. år, og skulle i 2015 gå til
barn og ungdom.
Hyttene i skauen
Tom, Jonna og jeg stiftet Skogvokterklubben samme sommer.
Skogvokterklubben startet med at vi var på utforskertur i ytterkanten av vårt
territorium, på den andre siden av Årvollåsen, der det er utsikt over de
innerste delene av Groruddalen. Nede på ei myr (du kan se den på et passe
detaljert kart) lå det en god del etterlatte tømmerstokker. For smått for å bli
trukket ut med hest og slede som tømmer, og for langt unna en vedovn til at
noen fattet interesse for den utmerkede veden det kunne ha vært.
De neste ukene brukte vi til å trekke stokkene opp til en
liten avsats litt lenger oppe i åsen, og med et par økser og en sag Tom og
Jonna fikk lurt med seg hjemmefra satte vi i gang.
Jeg vet ikke hvor vår kompetanse på lafting kom fra, kanskje
vi oppfant lafting der og da. Kanskje det rett og slett var opplagt for oss
hvordan det skulle gjøres? Men det vokste iallfall opp ei lita hytte der, som
selvsagt ble Skogvokterklubbens hovedkvarter.
Vi var temmelig hemmelighetsfulle på den tida kan jeg huske,
og ingen fikk greie på hvor vår bortgjemte base lå, ikke en gang at den
eksisterte. Utpå høsten ble det imidlertid slutt på klubblokalet. En gjeng fra
Grorud, hadde selvsagt oppdaget hytta, hengt opp sine klenodier, blant annet en
tyskerhjelm, som jeg tok med hjem i triumf. Det skulle vise seg, og av grunner
vi allerede har vært inne på, at far ikke syntes det var det minste
interessant. Så det var helt uaktuelt å ta vare på den, verken inne på
barnerommet eller i noen av bodene.
Etter et kort møte i klubben, ble det så vedtatt å rive
hytta - ikke aktuelt å dele den med andre. Det var fort gjort, i og med at vi
bare hadde satt spiker i planketaket med inngangsluka. Så det ble bare den
sommeren, men Skogvokterklubben levde videre. Vi hadde vedtekter, møter og
hytteturer, men ingen nye byggeprosjekter.
På den tida var det flere enn de tre medlemmene i
Skogvokterklubben som hadde hytte i Årvollåsen. Det var spesielt en rødmalt
stue vi av og til passerte som var litt av en idyll. Hytta lå litt nedsenket
innunder en fjellskorte, og beboerne hadde opparbeidet små blomsterbed mellom
stien og kåken, slik at det så ut som et svært så trivelig sted. Ved var det
nok av, men selvsagt ikke strøm, innlagt vann eller vei.
Etter utbyggingen med firemannsboliger og blokker opp mot
skogkanten, besluttet Oslo kommune at disse ulovlige (som de var) hyttene
skulle brennes, og det skjedde i 1964. Ingen skulle få bo uten at det var i
ordnede forhold.
Jeg kan ikke huske at vi noen gang så folk ved den koselige,
røde stua, eller ved de andre hyttene for den saks skyld. Det virket som de
holdt seg unna betong-selvbyggerne der nede i sivilisasjonen.
Men av og til kom de ned til sekser'n for å handle. Her var
nemlig Mjælker'n, der vi alle handlet til det daglige. Mjælker'n hadde egen
kaffemaskin, og det luktet alltid himmelsk der inne, særlig hver gang noen
brukte den til å male opp en kvartkilo kaffebønner.
Svarta måtte også hit av og til. Vi fulgte aldri etter henne
for å sjekke hvor hun bodde, men vi visste at hun ble rasende hvis vi plaget
henne på veien tilbake til skogen. Hun var alltid kledd i svart, med sjal over
hodet og var temmelig fryktinngytende å se til. Vi lot oss skremme når hun fikk
utbrudd, men ikke mer enn at vi var på plass med ertingen vår neste gang hun
ble oppdaget.
Kryssord er tingen
Fars to brødre og familier i treer'n og mine foreldre i
femer'n. Få år er etter flyttet onkel Johs. og hans familie derfra, mens Peter
ble boende der helt til sin død i 1975 og kone Elsa deretter.
Peter kom av og til innom med kryssorden sin - han var en
lidenskapelig kryssordløser, og skulle alltid fylle ut til siste rute for å
kunne sende inn.
Grunnen til at han i det hele tatt tok turen fra treer'n og
over til oss med kryssorden i hånda var at vi hadde leksikon - Gyldendals store
ett-binds leksikon fra 1950, en tung kloss av en bok. Den inneholdt det meste
av det som var verdt å vite på den tida. Jeg har det ennå, mer som et klenodium
enn noe annet.
Far var ingen leksikonbruker, ikke engang når det var for å
løse kryssord. Mor var mer av den nysgjerrige og boklærte typen, og ville ofte
ha svar hvis hun ikke visste. Antakelig var det hun som brukte det, kanskje en
gave til en bursdag.
Far hadde altså råd til å gå til anskaffelse av et slikt
klenodium, mens han som virkelig brukte det ikke hadde.
Peter var en tvers igjennom hyggelig fyr, en som jeg hadde
stor sans for, alltid med et glimt i øyet. Han fortalte en gang om en episode
fra en fisketur. Synet var nok blitt litt dårligere og han hadde tredd senen
gjennom krokhodet og laget den spesielle knuten som skulle til for å hindre
ørreten i å ta med seg flua og dra sin kos.
-Å der datt flua ned på bakken, gitt.
Sa Peter, litt brydd, men med en lett humring. Han hadde
åpenbart ikke klart å treffe hullet i kroken, men knytt knuten i god tro.
Megaflaut selvsagt, men han så humoren i denne lille hendelsen også.
Far (og Peter) fortalte ofte om en hendelse tørkesommeren
1947. De var hjemme på sommerferie og sommeren var varmere enn noen kunne
huske. Så varm var den at selv myrene innover langs Lyngåa tørket opp. Fisjing
(fisjing het det alltid når de snakket om slikt) i åa var ikke noe å tenke på,
men de hadde gått fra tjennet og nedover til noen store loner likevel.
-Heisann!
Sa Peter, i det han, ifølge denne historien, hadde plumpet
ned i det eneste våte hullet på hele fjellet den sommeren.
Nye familiestrukturer og nye tider
Både mors og fars foreldre var en del av store ungekull, typisk
for denne perioden. Men de ble selv foreldre til kun to. Den samme, iallfall
nesten den samme, situasjonen gjaldt for alle de andre søsknene deres. For de
13 (7 på mors side og 6 på fars side) produserte 25 unger, dvs. temmelig
nær 2 i snitt. Og det var typisk for deres egen tid, da mange flyttet til
byene. Det må ha vært litt av en endring; inn til byen, boligmangel, små
leiligheter, trange kår i betongblokker - og et helt nytt familiemønster. Jeg
vokste opp i en treroms blokkleilighet i Selvbyggerveien ytterst i
Groruddalen. Helt greit for oss ungene, som kunne boltre oss i store utearealet
og i skogen, men jeg har tenkt på hvordan dette må ha vært for mine foreldre.
Da vi flyttet til Kastanjebakkens eplehage i 1968 tipper jeg
mine foreldre var glade for å komme tilbake i litt mer landlige omgivelser. Vi
ungene ble imidlertid rykket opp fra barnerike oppvekstmiljøer i skogkanten mot
Lillomarka og måtte etablere nye vennskap, nye nettverk. Du kunne ikke gå ut og
finne noen å leike med, sparke fotball med eller stikke til skogs med. Nei, du
måtte finne vennene på skolen og avtale opplegg der. Ettermiddagen for meg ble
dødtid, med lekser og mors pianospillende elever.
Trygve og familien, som overtok leiligheten vår i Selvbyggerveien i 1968, flyttet etter hvert inn i Drengestua, der mormor Mary bodde helt til hun måtte flytte til Økernhjemmet på grunn av dårlig helse. Og midt i skrivingen av dette lille opuset, kom meldingen fra Rigmor, Trygves datter, på Facebook, at moren Kari skulle selge Drengestua på Østre
Grefsen. Ikke så rart, selvsagt, alene med alt vedlikeholdet og hagestellet. Men litt trist kjente jeg, særlig etter å ha skrevet ned en del av husets historie. Og på prospektet på finn.no så jeg mitt flotte svart-hvitt fotografi på en av veggene; de store nakne kastanjetrærne mellom Drengestua og hovedhuset - de trærne som ga gården dens vakre navn Kastanjebakken i 1910. Jeg har det samme bildet i stua rett foran meg, her jeg sitter og knaster (fortsatt) - med strømkabelen i veggen og internettet som guide ut i den store verden.
Nabo'n forsker
Vår ene nabo i eplehagen, mors fetter Svein, var lærer, en
tenksom lærer, og en som var opptatt av å dyrke grønnsaker i kanten av den
lille plenen på forsiden av huset, ned mot den mer og mer trafikkerte
Kjelsåsveien.
Her drev han forsøk, i svært liten skala riktignok, men
likevel - forsøk på å få ting til å gro bedre. Han kunne alt om gjødsel,
jordarter, surhet i jorda, lys/skygge, alt som hadde med plantenes ve og vel å
gjøre. Alt som kunne øke avkastningen var interessant, ikke i kroner og øre,
men han la det inn i den erfaringsbasen han møysommelig bygde opp gjennom hans tid her på jordoverflaten.
Slikt tiltaler meg, den nysgjerrige, den som vil utvikle
egne ferdigheter, utnytte sitt potensiale. Den som ikke slår seg til ro, en som
vil finne ut av hvordan ting påvirker andre ting.
Far hadde noe av dette, men på en litt annen måte. Han
utnyttet sitt musikalske og kanskje også sportslige talent til fulle. Han var
en svært god ørretfisker og snekret med det han hadde for hånden.
Men teorier og forskning? Slikt tiltalte ikke far, han
fnyste av naboen når han var så utrolig ubetenksom at han forsøkte å
introdusere far for sine teorier, hypoteser, nye kombinasjoner, alternative
tilsettinger, måter å isolere enkeltfaktorer fra hverandre. Når han forsøkte å beskrive hvordan akkurat den faktoren eller de faktorene sammen påvirket plantene.
Far dyrket selv, poteter var hans spesialitet, men det ble
vellykket uansett.
Analogen Edvald
I min forskerverden, som man da skjønner var et sted
forholdsvis langt unna min fars verden, er det noe som kalles analoger.
Kort intro med et kort eksempel: En analog kan være et likt
tilfelle, men et annet sted og kanskje under de samme eller andre betingelsene.
Ta en innsjø på Sørlandet som blir utsatt for effektene av klimaendringer. Isen
legger seg seinere, smelter kanskje igjen i løpet av vinteren. Snøen kommer og
går uten den typiske vårsmeltingen. Ok, i Rogaland vil du finne analoger,
innsjøer som «alltid» har vært utsatt for akkurat dette.
Jeg ser for meg hvordan fars kroppsspråk hadde slått inn
hvis jeg hadde forsøkt å forklare noe som helst om analogers fortreffelighet og
nytte for forskningen.
Men her jeg sitter er det ingen fare for uuttalte
tilbakemeldinger av typen du-ser-vel-hvor-utrolig-uinteressert-jeg-er-i dette,
hvor lite opptatt jeg er av abstrakte ting - av å teoretisere. Her er det
stille, bare jeg som er våken, svarte natta utenfor, dur fra kjøleskapet, litt
sus fra PC'n - ikke noe som tar vekk fokus, som tar vekk energien, som tapper
krefter.
Den følgende analogen høres sikkert sær ut, og de som
kjenner meg vil kanskje tenke at: Jepp, dette er hans verden, han tenker alltid
på sykkel, hvor snever går det an å bli?
De har litt rett, men dette handler egentlig ikke om sykkel,
men om min far. Edvald Boasson Hagen fra Rudsbygd er min analog, dvs. min fars.
Jeg har så vidt vært innom Rudsbygd allerede. Selv om det er irrelevant i
akkurat denne sammenhengen, så er det et sammentreff som må nevnes. Det var
oppe i Rudsbygd fars kompis ble skutt av den unge tyskeren. Kanskje Edvald har
hørt historien, kanskje det var hans bestefars kompis? Jeg har ikke sjekket, og
vil sikkert aldri gjøre det. Jeg kunne kanskje tatt kontakt; en sykkelfan vil
ha en fortrolig samtale med Edvald the Boss - neppe aktuelt.
Edvald ble en av verdens beste syklister, men var ikke
opptatt av sykkel. Det er iallfall slik han blir framstilt i media. Ikke
sikkert det er helt riktig. Media kan jo ikke la være å fordreie virkeligheten,
noen ganger lite og nesten ikke til å oppdage, noen ganger til det ugjenkjennelige.
Spiller ingen rolle om det er han eller dem som framstilte den ideelle
analogen.
For det er interessant dette: er det mulig å ha en lidenskap uten at man må vite alt? Kan man være opptatt av diamanter uten å ha peiling på hvor mineralene kommer fra, hvordan de slipes for å få den formen de har, for å få fram den særegne glansen og fargespillet som mineralet har i seg som en skjult skatt?
Kan man sy en Setesdalsbunad, og da mener jeg sy en
Setesdalsbunad selv, uten å være interessert i bunadens historie, uten å sjekke
ut Setesdalen, dette trange, vakre dalføret som leder en rett til fjells hvis
du kommer nedenfra, fra kysten? Ville du ikke vite litt om hvorfor dialekten er
så spesiell at du trenger å høre den i fem minutter før du begynner å oppfatte
hva som blir sagt?
For Edvald var det å sykle besettelsen. Det var på sykkelen
han kunne gjøre ting som ingen andre klarte, som kunne gi han den
oppmerksomheten som han tilsynelatende ikke var opptatt av i all sin
beskjedenhet, som ga han den friheten han kanskje trengte når han trillet ut på
veien og vekk fra et eller annet.
Hans fokus var her, på asfalten, fram mot 500 metersmerket,
400 m, 300 m, 200m, 100 m, og så ... kanskje et halvt hjul foran over streken.
Da kunne det være det samme hvem som vant Tour de France i
1995, hvilken proffklubb Thor eller en hvilken som helst annen syklist havnet i
første gangen de dro ut, når klikkpedalen tok over eller når det ble påbudt med
hjelm.
Kan du lære deg Saint Sants cellosonate så godt at du slår
ut alle konkurrentene i prøvespillet om solocellistjobben i Oslo Filharmoniske
selskaps orkester uten å lese alt du kan komme over om komponisten? Ville du
ikke vite litt om hans bakgrunn, den tida han vokste opp i, den
musikktradisjonen han var en del av?
Kan du orke å spille kvartett ved siden av orkesterjobben i
36 år uten å sitte igjen med en platesamling med alle de store innspillingene,
Budapestkvartetten, Rostropovits, ......
Hva skal egentlig til for å kunne kalle noe en lidenskap?
Far var lidenskapelig opptatt av å spille, men amatørcellister unngikk han - de
skulle alltid prate om musikk.
Selvbygger på fjellet
- Jeg fryser litt på rompa.
Stod det på kortet far sendte hjem fra fjellet på
forsommeren 1960. Jeg har ingen erindring om forsida på kortet, men sikkert et
motiv fra Fåberg østfjell, men jeg husker at mor syntes teksten var veldig
morsom, en gjenganger, som ble fortalt om igjen og om igjen.
Men den korte hilsenen fra det som var i ferd med å bli vårt
hyttefjell var nok det viktigste, et livstegn fra selvbyggeren. For ikke før
hadde han og mor flyttet fra den lille leiligheten i Tiedemannsgate og inn i
blokka i januar 1954, så var et nytt stort prosjekt på gang - hytte på fjellet.
Vi er tilbake på fjellet. Fars tilknytning til bygda og
utallige turer mellom setre og slake åser med fiskestanga, eller kanskje
kombinasjonen av de to, ga han et fortrinn i de årene Fåberg fjellstyre
fordelte hyttetomter. For det første var han på lista over de som fikk tomter
enda han formelt sett var blitt Oslo-borger. For det andre kjente han fjellet,
fiskevatna og skiterrenget, og visste hvor det kunne være fint å få et krypinn
i dette eldoradoet.
Han var selvsagt kompis med fjellstyrets mann, men hadde
ikke lagt merke til den lille avsatsen nord på Indre Nyseter-haugen. Utsikter
innover mot Snultra, Åstadalen og helt inn til der Birkebeinerveien svingte seg
over mot Østerdalen var magisk - vannspeil mellom duvende moreneåser.
-Her kæin du få bygge!
Sa fjellstyret.
-Detti er den tomta som blir liggandes længst væst mot
Reinsvatnet, itt'no mella deg og Hitsetra på Hafjell.
Brevet fra 1956 som stadfester bygslingsforholdet fant jeg
mange år seinere. Jeg rammet det inn med en ubehandlet treramme, nærmest i fars ånd, og satte det opp i peisestua.
Det var her han i 1960 lå på en madrass og frøs litt på
rompa fordi gulvet ennå ikke var lagt ferdig og fordi det trakk som i en gissen
uteløe.
Hytteprosjektet ble satt i gang rett etter at godkjenningen
fra fjellstyret forelå. Oddsene for å lykkes var ikke altfor gode - lang
avstand hjemmefra, særlig på den tida, og lav musikerlønn. Men inntektene fra
min mors 10-15 pianoelever kom sikkert godt med. Det samme gjorde nok
inntekter fra fars strøjobber ved siden av orkesteret. Far var rett som det var
på farta for å spille inn plater med diverse artister eller opptre i radio og
TV som studiomusiker i mindre ensembler. Var du et ja-menneske fikk du slike
jobber, sa du nei et par ganger, kunne det være vanskelig å komme tilbake på lista.
Kvartetten hadde også jobber, men inntekten derfra kunne
ikke være all verdens. Tirsdagskonsertene på Kunstindustri-museet ble honorert
med inngangspengene, som var såpass lave at de stort sett ble omsatt til
rødvin.
Far hyret inn Fåberg-snekkeren Hans Thoresen. Jeg tenkte
iallfall at han var fåberging, men der har jeg antakelig tatt feil skulle det
vise seg ved nærmere ettertanke og undersøkelse, for far hadde det moro med et
spesielt uttrykk Hans hadde brukt.
- Læt att døra før meheinkjen!
Hadde Hans sagt, med trykk på «hein» i det siste ordet, så
hva betyr nå det. Jo, det visste jeg, for jeg husker det: Lukk igjen døra for
myggen. Men det sier du ikke på Fåberg. Det sier du hvis du er fra norddalen et
aller annet sted.
Uansett dialekt, Hans var nok et lurt valg, for han kjente
de lokale materialleverandørene og han kjente fjellet. Han visste hva som
skulle til 950 meter over havet. Dessuten kunne de to jobbe godt sammen i løpet
av den lange ferien far hadde om sommeren.
Sand og sement til grunnmur og skorstein ble kjørt inn med
lastebil på den dårlige veien opp fra Nysætra og over haugen. Alt vann, både
til muring og tørste karer, ble hentet fra brønnen nede i myrkanten.
Brønnen var et oppkomme, og vannet som strømmet fram ved en
stor stein og ut på myra nedenfor var iskaldt. Jeg vet ikke hvor mange bøtter
som ble båret opp i løpet av varme sommerdager, men det kunne ikke være få.
Oppkommet gikk aldri tørt, så det var iallfall nok å ta av.
Mangelen på strøm var ikke like merkbar som nå, for det var
ikke den samme tilgangen på elektrisk verktøy som i våre dager. Derfor var det
heller ikke noe poeng med strømaggregat. Det fantes kanskje ikke heller? All
snekring foregikk med håndsag og hammer, ingen sirkelsag eller drill. Ingen nye
fancy skruehoder som det måtte skaffes nye bits til drillen for å sette inn.
Glassvatten var akkurat kommet på markedet, men Hans hadde
ingen erfaring med den, så det ble steinull i veggene.
Fars pulker
Hytte ble det, men far måtte ha noe å dra varer innover
fjellet på i Påsken. For den fire kilometer lange veien fra Nordseter ble aldri
brøytet om vinteren, ikke da - ikke nå, men kanskje en gang i framtida.
Den første pulken var av den store og tunge sorten. Den
hadde en stor og passe tykk aluminiumsfolie under og var bred og lang nok til å
romme myyyye bagasje. Når den var fullastet, var den veeeldig tung å trekke på,
spesielt opp den første kneika fra Nordseter. Men far var ikke redd for å ta et
tak, og hadde den fysikken som skulle til for å trekke hele doningen inn til hytta.
Det er slik jeg husker denne pulken, og et par bilder fra den tida bekrefter
det hele.
Neste forsøk var langt mer raffinert. Den ble laget av smale
eikelister og metall og hadde korte treski som meier. Selve konstruksjonen,
dvs. understellet til eikeplanken, ble laget på verkstedet til vaktmesteren i
Selvbyggerveien. Her var det all slags verktøy for tre og metall og dessuten
loddeutstyr. Vaktmesteren var dessuten en hendig fyr, som skjønte hva som
skulle til for å lage en lett og tilstrekkelig kraftig varepulk. Med rød lakk
på metallstengene og flere lag blank lakk på eika, så den dessuten helt lekker
ut. Staget var i bambus, og ble hengslet på en slik måte at pulken var lett å
manøvrere og samtidig så pass stiv at den fulgte etter i det sporet far gikk i.
Så her var far helt i fronten - det var ingen andre som
hadde sånne pulker omkring 1965. Her var det også et potensial for å sette i
gang produksjon og tjene penger. Men det var nok aldri i fars tanker. Han var
praktisk anlagt, men ingen kremmer. Han skulle ha noe som virket mellom bil og
hytte om vinteren.
Men det var flere som lagde pulker. For nede i
Nordseterveien bodde det en kar som også hadde behov i samme retning.
Egil Rustadstuen var også en fjellets mann for å si det på
John Michelets vis. Han var 10 år yngre enn far og minst like sprek. Og mens
far var opptatt av å frakte varer inn på fjellet, lette Egil etter smarte måter
og frakte minstedattera innover på. Egil hadde hytte rett nedenfor vår, så
avstanden innover fra parkeringsplassen på Nordseter var den samme.
I 1963 lagde han den første pulken og året etter opprettet
han Rustadstuen Snekkerverksted. Et bilde fra 1964 viser den første smekre
utgaven av Fjellpulken. Materialet den gangen var kryssfiner. Seinere ble
pulkene laget av glassfiber, er blitt enda lettere og glir nesten
friksjonsfritt gjennom snøen.
Verkstedet lå nederst i Nordseterveien, i den første
yttersvingen du kommer til når du kjører fra Håkonshall og oppover. Alle ville
på fjellet, veldig mange ville ha småungene sine med og de fleste av dem igjen
ville ha Fjellpulken. Produksjonen er nå flyttet til sør i byen, som de sier på
Lillehammer, og variantene er mange og tilpasset alle slags behov, fra de
typiske familiepulkene til de store ekspedisjons-sledene.
Så det er ikke bare Thor Bjørklund med ostehøvelpatentet i
1925 som hadde suksess med nye ting på Lillehammer. Og siden Bjørklunds hytte
lå på Nysætra, hadde vi ostehøvelen på den ene siden av haugen og Fjellpulken
på den andre.
Både Bjørklund og Rustadstuen var egentlig møbelsnekkere, og
begge viste at innovasjon ofte kan ha litt tilfeldige årsaker. Det var ikke
nyvinninger innen deres eget yrke som virkelig fikk det til å ta av. Nei, det
var utfordringer i deres egen hverdag som la grunnlaget.
-Je må fikse no' luggomt åt minstejenta.
Sa Egil, og grunnla en megahit for turfolket.
-Je irriterte meg på at det itte fantes no anna enn kniven å
skjære ta osten med.
Sa Thor, og produserte 50 millioner ostehøvler.
De hadde pågangsmotet og ideene, slik som far, men var
dessuten grundere.
Sønn på ski
-Ikke stønn!
Sa far.
Det var på den tida tjære ble brukt til mange ting, blant
annet til å impregnere treski. Tre suger opp fuktighet, og alle som er like
gamle som meg, vet at det var et problem som egentlig aldri ble løst, selv ikke
med de mest raffinerte racing-modellene. Skia trengte et nytt lag av det beste
som var for hånden på den tida, og far visste hva som skulle til. Han var
skiløper, han hadde gode plasseringer i Vidarløpet, som gikk mellom Stryken og
Kjelsås. Og akkurat nå hadde han en læregutt i skipreparering. Jeg, hans eneste
sønn, skulle ta opp arven og bli selvhjulpen skiløper.
Det lille problemet var at læregutten syntes det var tungt å
gni på tjæra, derav det lille stønnet. Dette
sønn-skal-bli-like-god-skiløper-som-sin-far-prosjektet var vinterprosjektet, et
av fars to store oppdragerprosjekter.
Hovedinnholdet i vinterprosjektet var at sønnen skulle bli
best mulig på ski. Det var dette siste som var det viktige, mens det andre
fulgte med som et naturlig tillegg - god på ski og god med ski.
Jeg ble ganske god på det viktigste, nemlig å gå fort, og
veldig god på det som gjør skigåing til noe mer enn trening, muskler og
utholdenhet. Det var spesielt ulike kombinasjoner av festesmøring og kunsten å
unngå ising som var de to store utfordringene. Vel, la oss si det som det var -
det var rett og slett store problemer, særlig rundt null grader. Glien var som
regel bare et spørsmål om å legge et passe lag med grønn voks foran og bak på
skien, og så få gnidd det godt ned i skisålen.
Ettersom prepping etter hvert er blitt mer og mer vitenskap
og krever innsikt i all verdens miljøskadelige og dyre produkter, har dette
snudd seg. Jeg synes det er deilig og gå langt på ski, ingen slår meg på
teknikk. Utholdenheten kommer først og fremst fra timevis på sykkelen, siden
vinteren etter hvert er blitt en (nesten) eneste lang høst, iallfall her jeg
bor. Men jeg synes det er helt greit med litt dårligere gli enn jeg vet jeg kunne
fått til hvis jeg hadde fulgt med på smøreracet. Problemet er at selv turrenn
blir uaktuelt. Du gidder ikke delta når du vet du blir fraglidd av en haug med
folk som er villig til å satse alt på ultrasuper-produkter.
Ved siden av fars sommerprosjekt sønn-skal-bli-like-god-markfisker-som-sin-far,
er dette av mine beste minner fra barndommen; han tar meg med på morgentoget
til Stryken. Etter litt klatring fra Store Skillingen i dårlig oppgåtte løyper
opp på Nordmarksplatået, kunne vi sette kursen sørover og nyte søndagen i all
sin vinterprakt over Hakkloa mot Kikut. Singletrack; alltid jeg foran, alltid
far bak. Ingen trikkeskinner gjennom skogen på den tida, ingen som skøytet
selvsagt, sjelden problemer med skiføret. Vinter var vinter. Skiturer i Nordmarka
med far var vinterens høydepunkter.
Mor var alltid hjemme med søster, det duftet kjøttsuppe når
vi kom tilbake til betongleiligheten - idyll.
Cellisten kunne ha øvd, han kunne ha brukt mer tid sammen
med mor og datter, han kunne ha deltatt på et turrenn, han kunne ha trent på
egenhånd eller gjort ingenting, men han brukte tida på meg og vinterprosjektet.
Det han ikke visste, og som det er vanskelig å bebreide ham
for, er at den intense piperøykinga i den lille leiligheten i Selvbyggerveien,
og etter hvert i det litt mer romslige huset i Kjelsåsveien, antakelig
undergravde dette prosjektet. Bronkitt og astma (skulle det vise seg seinere)
satte nemlig en stopper for prosjektet da jeg nærmet med 5 km-distansen som
15-åring.
Om astmaen også hadde med dette å gjøre, vet vel ingen. Men
faktum er at astmaen satt der på den tida, jeg merket det på kjølige
høstkvelder da det snurpet seg sammen i brystet som om noen tok et svakt
kvelertak. Astmaen ble ikke behandlet før mange år seinere, etter et
rutinebesøk hos bedriftslegen.
Han kunne også ha vært med i hoppbakken, særlig mens vi
bodde i Selvbyggerveien. Men det var ikke hans greie. Bakken lå rett bak
blokken, hadde et flott stillas i treverk slik at vi fikk god fart og kunne
komme 8-10 meter ned i bakken. Jeg hoppet uten frykt og landet som regel nede i
dumpa.
En gang var jeg med kompis Tore Larsson til Skeidbakken rett
innenfor kafeen på Østreheim. Med mine langrennsski var det en litt dårlig ide,
selv om de var bredere enn dagens, og det ble bare et par hopp. Heldigvis gikk
det bra denne ene gangen jeg forsøkte. Litt bedre for Tore, som hadde fått
hoppski og dermed kunne brenne til uten å risikere for mye.
Tores far var hoppinteressert, ikke far - kameraten min ble
hopper, jeg ble ikke. Jeg vet ikke riktig hvorfor, kanskje far prioriterte det
han følte han var god i selv. Kanskje han ikke hadde det motet som skulle til,
og var redd for at det skulle avsløres. Kanskje han ikke hadde råd til å kjøpe
hoppski, verken til seg selv eller meg. Musikerlønnen strakk nok ikke til.
Doping var ikke noe tema på 1960-tallet, men styrkedråper
ble det laget. Også her var far i fronten, for det måtte lages til en blanding
før skirenn for å få best mulig ytelse. Ingen farlige ting, selv ikke med
ettertidens kunnskaper omkring alt mulig som av en eller annen grunn ikke var
sundt.
Fars spesialitet var melk med honning og druesukker. Uten å
vite det kanskje, fikk jeg dermed en dose proteiner, og lettantennelig sukker
rett i fletta før rennet, noe som antakelig var helt unødvendig for en stakkars
11-åring som bare skulle gå 3 km. Men det føltes godt og smakte godt, og hvem
vet om ikke effekten av en eller annen grunn også betydde noen små sekunder.
Andre fedre brukte hoiing og brøling langs løypa, men det var ikke far sin
stil.
Jeg kan ikke huske, ikke eneneste gang, at far brølte noe
som helst. Jeg kan heller ikke en gang huske at mor og far kranglet om noe som
helst. Det høres kanskje litt rart ut, for kan man gå gjennom et så langt
ekteskap uten å være uvenner, uten å ha så forskjellige syn på ting at det blir
en diskusjon som før ansiktene til å stivne, uten at ungene får en forståelse
av at ting kan ha flere sider og at man kan gjøre ulike vurderinger? Det var og
er en gåte.
Jeg er også litt usikker på hvor sundt det var for søster og
meg - ingen erfaring med krangel i hjemmet før vi selv skapte et hjem. Totalt
uforberedt på livets vanligste skyggesider.
På den annen side - en harmonisk og trygg barndom. Andre ble
sikkert banket og slått. Andres mødre ble sikkert skjelt ut for bagateller.
Søster og jeg ble harmoniske og trygge, ikke kranglete. Vi tålte motgang, vi
klarte oss bra. Kanskje det er svaret?
Pelle magaplask
Påsken i 1962 eller -63 hadde far fått tak i en Jøtul 602, som skulle stå ved siden av den kommende peisen. OK, so what, ville vi si i dag, er det noe å skrive om - det er jo bare å stikke ned på Lillehammer og kjøpe en, putte i bilen og feie opp igjen. Penger er ikke noe problem, bare noen få lapper.
Men nei, bil var det foreløpig ikke blitt råd til, så andre
løsninger for frakt av tung vedovn måtte finnes. Hvorfor det ble Pelle
(magaplask) Skalmstad (1910-1990) sin Daisy er ikke så lett for meg å skjønne,
men faktum er at far kjente Pelle fra guttedagene på Fåberg.
Magaplask-navnet fikk han fordi han hoppet fra Brunlaugbrua,
som går over Lågen ved bakeriet. Jeg tror kanskje ikke magaplask var noen god
ide her, for det må ha vært 10 meter fra satspunktet og ned til det iskalde
elvevannet, grønt av breslam fra Jotunheimen. Men Pelle hoppet ut i det, som
han hoppet ut i mye annet med en viss (ofte stor) risiko.
Pelle fraktet gjester fra Nordseter inn til Hundersetra med Herkules snøbiler - som vi den gangen kalte wiesler. Han hadde en liten flåte med slike beltedrevne, torpedo-liknende farkoster, Donald, Daisy, Doffen.
Far, jeg og ovnen fikk skyss inn til Nysætra.
Pelle var ikke akkurat den innadvendte typen, snarere tvert
om, så vi og gjestene, som syntes det var helt OK med den lille ekstrasløyfen,
hadde underholdning med sang og leven hele den fire kilometer lange veien
innover.
Daisy på sin side var såpass krevende at det ikke var
aktuelt å kjøre i løssnøen over Nysæterhaugen og inn til hytteveggen. Det
skulle vise seg at hun til og med var så krevende at hun tippet utfor den
dårlige snøveien inn mot Nysætra. Men Pelle hadde stått i slike situasjoner
mange ganger før, og med alles hjelp, mange spader og mye latter, kom den seg
på sporet igjen. Så det var nok bra at far hadde tatt med sin egenproduserte
pulk for å trekke ovnen det siste stykket. Det gikk på et vis, mye strev var
det, men ovnen kom da på plass. Så da kopperplata var festet med kopperstifter
foran den nye peisen, var peisestua ferdig.
Seinere fikk vi opp et reinsdyrskinn på sørveggen ved
spisebordet, et skinn som far hadde kjøpt med seg på en turné med orkesteret
nordover. En annen turné resulterte i en gammel spinnerokk, som ble plassert i
nordvesthjørnet, dvs. det hjørnet som peker mot Hitfjell og Reinsvatnet.
«Pelle magaplask» ble han altså kalt, denne fryktløse,
lille, store karen fra Øyer. I dag ville vi kalle ham en innovativ
reiselivsgrynder, men den gangen var han bare en spesiell fyr som satset
utradisjonelt fra 1946 og bygde opp sitt Pellestova oppunder Hafjell og med
utsikt mot det store Reinsvatnet. Eller?
Jo, men han var også Magnus Vladimir Illarionovich Sladnjev,
sønn av en ukrainsk krigsfange og datteren på gården Skalmstad i Øyer. Som det
står på nettsiden til Pellestova Hotell, ble han i 1944 av helsemessige årsaker
anbefalt å tilbringe en sommer i fjellet. Han tok med seg det kasserte
grisehuset fra gården Skalmstad, og satte det opp på den beste beliggenheten
han fant på Hundersetra i Øyerfjellet.
I 1945 fikk den vesle bua navnet "Pellestova".
Grisehuset ble til kafeteria, og kafeteriaen hadde den beste gjærbaksten en
kunne tenke seg. Og det var sengeplasser helt fra starten. Slik ble det et
tilbud både for overnattingsgjester og alle de som gikk på ski innover de slake
fjellviddene i Fåberg Østfjell og Øyerfjellet. Skilandslaget hadde også
samlinger på Pellestova i en årrekke. På et bilde fra 1968, dvs. to år etter
Gjermund Eggens trippeltriumf i VM i Kollen, har vi engerdølen, Harald
Grønningen, skiskytteren Magnar Solberg, Babben Enger Damon og Tone Dahle. De hadde deltatt i Pelliaden på miniski, et typisk Pelle-påfunn. På et annet bilde spiller Pelle trompet fra kafeteriaens pipe.
Det var ikke aktuelt med alpint og heiser og nedfarter på
den tida. Ikke var det lett med transport heller, så Pelle lagde sin egen
rullebane på setervollene utenfor Pellestova for å frakte folk fra Mjøsisen og
rett opp på fjellet om vinteren. Eller, som vi allerede har vært inne på, fra
bussens endeholdeplass på Nordseter og inn med visel.
Wiesel-løypa til Pellestova gikk langs vestsiden av
Reinsvatn, oppunder Neveltoppen, en strekning det aldri ble bygget vei langs.
På den andre siden derimot ble det sommervei i 1980, «Pelleveien» selvsagt,
mellom Reina og Hundersetra. For også her hadde Pelle en avgjørende finger med
i spillet.
Pelleveien ble også et superunderlag for en del av det store
løypenettet som i de seinere årene kjøres opp av det store løypedyret.
Løypepreparerings-maskiner fantes selvsagt ikke mens Pelle drev inne på
Hundersetra, men wieselsporene var gode å ty til når skisporene var fokket
igjen.
Brede treski var godt egnet til å tråkke løyper med, og en
dag med snø betydde at du måtte tråkke nytt hvis du var førstemann ute. Derfor
var det også skispor mellom Hornsjøen og Pellestova på den tida - folk var vant
til å lage løyper sjøl. Løypestikkene i tynn gran fra den tida står fortsatt
igjen her og der, men løypa ser du sjelden, for det er ikke mange som tar på
seg jobben med å tråkke nytt lenger, og løypedyret har ikke sjans i dette litt
mer krevende landskapet. De holder seg i all hovedsak på ubrøyta sommerveier.
Far og jeg var ofte først ute på ski i påsken, siden hytta
ligger inne på fjellet og vi var ivrige etter å komme oss ut og utnytte dagene.
For påsken betydde lange skiturer innover mot Hornsjøen og over til Pellestova.
Eller helt inn til Matfartjenn etter hvert, med isbor, pilkeutstyr og
butikkmark. Matfar kunne bety flott ørret til middag.
Enkelte påsker på den tida var preget av fryktelig mye snø,
fryktelig dårlig sikt i tåka, fryktelig dårlig føre for treski, eller alt på en
gang. Det var aldri regnvær, slik vi har opplevd i nyere tid. Men noen år,
særlig når påska kom litt seint, var det knall skare, strålende påskevær og
passe kaldt i snøen til langt på dag. Det kunne bety langtur for far og meg mot
Lyngkampen, langt der inne i Øyerfjellet.
Var du på Lyngkampen, så du over mot Imsa og Østerdalen og
kunne tro du var på grensen mellom de to store dalførene på Østlandet. Men den
grensen går litt lenger vest. Er du på Lyngkampen er du derimot på yttergrensen
til Åstavassdragets nedbørfelt. Nord for deg vil den snøen som smelter renne
ned mot Imsa, og sør for deg vil smeltevannet renne ned mot Lyngsjøen, Lyngåa
og Åsta. Åsta på sin side renner inn i Glomma nord for Rena.
Barndommens sommer
Sommerferien var alltid lang i min barndom. Orkesteret, om
det nå var Filharmonien, Operaorkesteret eller KORK, tok ferie omtrent samtidig
med skolene. Så når vi ungene var ferieklare, var far det. Mors pianoelever
fulgte samme plan, og det var det kanskje dermed duket for en innholdsrik ferie med turer til forskjellige steder i Norge, nye opplevelser, eksotiske reiser til andre land?
Det skjedde aldri, bortsett fra to ganger.
Den ene gangen dro familien i den gisne Volvo PV'n fra Oslo
til Øland. Jeg husker ennå at søster og jeg badet - 12 oC i sjøen, nesten som
på vinteren. Været var elendig.
Vi hadde ikke før fått opp det nye firemannsteltet, før det
ble tatt ned igjen dagen etter, og vi kjørte hjem i løpet av ett døgn - 70 mil
uten å blunke. Deretter, etter å ha tørket alt som var søkkvått, bar det rett
på hytta.
Den andre gangen kjørte vi på Sørlandske ned til Arendal.
Jeg kan ikke huske hvor vi bodde, kanskje ikke langt fra her jeg sitter nå. Jeg
husker best Sjøsanden ved Mandal, en fantastisk sandstrand, og returen via
Åmli. For der overnattet vi på Åmli pensjonat, et hyggelig sted med en god
frokost. Jeg spiste bare brødskiver med svartpølse og slangeagurk. Det er blitt
fortalt såpass mange ganger i ettertid at jeg husker det som om det skulle vært
i forrige uke.
Så var det rett hjem og deretter uten særlig opphold videre
til hytta.
For sommer betydde nesten to måneder på hytta, fra seint i
juni og til midt i august. Det kunne snø når vi ankom og det var i begynnelsen
av gytetida når vi dro tilbake.
Far var alltid opptatt med noe praktisk, noe som over tid
gjorde verdien av hytta enda større. Men verdien var ikke hans motivasjon.
Hytta var symbolet på barndom og oppvekst, dette var hans revir og han hevdet
det ved å gjøre det han likte aller best mens han var der - fiske og snekre.
Hytter i dag leveres fiks ferdig. Har du ikke en million
eller to blir det ikke hytte - enten eller. Vår ble til over tid.
Etter at far hadde frosset litt på rompa, stuegulvet kom på
plass og veggene var blitt kledd med Herregårdspanel, ble det satt opp peis i
peisestua sommeren 1962. Mor var arkitekt, slik var det alltid når noe skulle
lages - mor tenkte og planla, far ordnet (hun tegnet sikkert eikepulken også).
Far murte opp sokkel med naturstein i ytterkant, stor peishette med hylle til
lysestake og diverse nips, ildfast tegl inne i brennkammeret og spjell gjennom
peishetta.
Et prosjekt i peisprosjektet den sommeren var å få støtte
til peishylla. I underkant av hylla ble det montert en stålplate, og fra
sokkelen og opp til hylla ble det satt opp to praktfulle, vridde
smijernsstolper. Prosjektet besto i å finne en smed som kunne lage disse
smijernsklenodiene etter mål. Det viste seg å ikke være noe stort problem, for
den gangen var det fortsatt godt med håndverkere på Lillehammer.
Så smijernet kom opp, peisredskap og peispuster innkjøpt og
det hele ble avsluttet med en kopperplate på gulvet foran sokkelen.
Markgraver'n
-Dekk driv å græv åker?
Kom det ovenfra akkurat i det vi var i ferd med å avslutte
ettermiddagens viktigste oppgave.
-Joa, bra markstelle, detta.
Sa far forsiktig.
Far og jeg hadde tatt oss inn til et velkjent (for far,
iallfall) marksted på Nysætra, der det var godt med hvit og fin meitemark av
passe størrelse. En fisketur i Lyngåa krevde et par hundre marker og en tom
fiskebollboks fylt med lett fuktet mose. Det var ikke noe krav til fiskeboller,
det kunne gjerne være lys lapskaus eller noe annet, men mosetypen derimot var
avgjørende.
Mosen skulle ikke være for våt og slakk i strukturen, slik
som torvmose, eller for pakket i lag slik som etasjemose kunne bli når den ble
presset litt sammen. Nei, vi snakker om furumose, som finnes innimellom
kjerringris og einer på ikke altfor fuktige steder. Den kunne trykkes litt ned
i boksen og fuktes med en skvett vann uten å klappe sammen.
Marken ble gravd på egnet sted, f.eks. rett nedenfor
sommerfjøset på Nysætra, og fikk gå i mosen i minst ett døgn. Da var den rein,
sterk og klar for å bli tredd inn på kroken. Raudsjø var et mulig, men B-preget
alternativ. Om raudsjøen fisker bedre eller dårligere fikk vi aldri testet
fordi vi aldri prøvde, men seinere erfaringer viser at den holder seg dårligere
på kroken, det er det ikke tvil om. Og det var kanskje det viktigste, for da
var det ikke behov for så mange, og du ble raskere ferdig med gravingen.
Problemet denne gangen var at bonden tilfeldigvis var en tur
oppe på setra og tilfeldigvis oppdaget oss der nede i bakken. Det var sikkert
ikke noe problem at vi snudde litt rundt på den små-sure jorda, kanskje snarere
tvert om, men vi hadde krenket eiendomsretten og tatt oss inn på hans territorium.
Vi hadde imidlertid utrettet det vi skulle, det var ingen
krav om å levere tilbake byttet, og vi tuslet litt slukøret tilbake mot hytta.
Jeg var iallfall preget av stundens tilsynelatende alvor. Samtidig skjønte jeg
på far at dette ikke var noen stor sak. Han hadde kanskje litt erfaring med
småfrekke tildragelser fra barndommen, hva vet jeg.
Min erfaring var begrenset til litt uskyldig epleslang i
mørke høstettermiddager. Jeg husker også vi rappet fargerike klessnorer fra
klesstativet på Tonsenhagen, heppet vindushasper med tynn tråd til ofrene
innenfor måtte åpne for å sjekke hva som foregikk og at vi hektet bussen på
vinterføre. Det var i grunnen alt, så det å bli fersket av bonden selv, og
attpåtil sammen med sin far, satt i en stund.
.. og Markfisker'n
Fars oppdragerprosjekter kunne bestått av en teoretisk del
og en praktisk del. Men, som jeg allerede har forsøkt å gi inntrykk av, var den
teoretiske delen ikke fars greie.
Vi fant fram blikkboks, lette etter mose og gravde mark.
Deretter dro vi på fisjing med fisjeskrukke, markboks og tredelt bambusraje.
Lyngåa er passe stor for markfiske med markstang. Lyngåa er
dessuten passe stor og utformet på en sånn måte at den lokale ørreten i
Lyngsjøen slipper seg ned i elva allerede ved isgang og kan vokse seg større i
åa i løpet av sommeren.
Antakelig skyldes det hele at Lyngsjøen demper svingninger i
vannføring i kraft av sin størrelse og plassering der oppe under Lyngkampen. Og
morenemarka holder godt på vannet. Det er alltid nok vann, og skulle det knipe
finnes det et mangfold av store loner og lange dype elvestrekninger som ørreten
kan oppholde seg i.
Kombinasjonen er ideell - du kan ta en tur til åa midt på
sommeren, og er forholdene gode og har du teken, kan det bli noen fine
fiske-opplevelser. Dessuten er fisken så rød i kjøttet at du neppe har sett den
finere andre steder.
Men det er et par ting å tenke på, og det vet de som har
prøvd. Du kan ikke regne med å få fisk hver gang, men har du litt peiling, vet
du når du skal ta turen og da øker muligheten. De gamle visste når det var bett. De visste når det gikk an å få mer enn et par, som gjerne kunne være resultatet ellers.
Når det regner skikkelig er det vokst og foringstid. Far
visste dette og var opptatt av vokstens velsignelser. Da trekker ørreten ut i
andre områder av elva og beiter på drivende insekter og mark, stiller seg i
trange passasjer og snapper alle godbiter som kommer vannveien.
Jeg skulle kanskje ikke nevne det som nå følger, for det er
ikke meningen at leseren skal miste appetitten. Kanskje du sitter og slafser i
deg et eller annet mens du leser og aner fred og ingen fare, og så kommer du
til en passasje der det du har puttet inn setter seg fast i halsen og helst vil
ut igjen den veien det kom inn.
Så du er herved advart.
Og dette var da heller ikke i Lyngåa, men på den andre siden
av dalen, i Gausdal Vestfjell. Men midt i en flom var det - det sprutregnet og
skummet skikkelig i småstrykene i den lille bekken jeg fisket i - vokst! Far
hadde tatt meg med hit noen ganger, og jeg visste akkurat hvor det var lurt å
innfinne seg under slike forhold.
Og der nede i skummet beit det noe så skikkelig. Markstangen
bøyde seg forover, var nesten ikke til å få løftet opp og jeg bøyde meg bakover
til det hele måtte gi etter. Og opp av skummet kom det en flott ørret.
-Tremerking,
ville far sagt, dvs. trekvart kilo. Den gikk i en stor bue
over meg og havnet i vierkrattet inne på tørt land.
Fin fiskehistorie i og for seg, men poenget var ikke
størrelsen denne gangen. Ut av kjeften stakk det nemlig en brun stilk, som ikke
var en stilk i det hele tatt, skulle det vise seg, men en musehale. Halen satt
fast i en liten krabat som antakelig nettopp hadde blitt skyldt ut i bekken og
blitt snappet.
Dette er kanskje heller ingen sensasjon, men det viste seg
også at det litt lenger nede i svelget og i det øvrige fordøyelsessystemet
befant seg to til av samme sorten.
Så man kan jo lure på hvor glupsk det er mulig å bli, for
mark fra Nysætra skulle den også ha. Fisken ble ikke spist, så mye kan jeg si,
men flott var den å se på.
Mens jeg var under opplæring, eller skal vi heller si «I
starten....», for det var egentlig aldri uttalt at dette var opplæring, gikk far
foran. Jeg så hvordan han listet seg fram mot elva. Var det ingenting å gjemme
seg bak, krummet han seg sammen og stoppet omtrent så langt fra elvekanten som bambusrajen var lang.
To-tre marker hang på kroken og klysa ble hengt utover
torvkanten. Var det ikke noe der, ble kroken svingt ut i en stor bue og havnet
i vannet litt lenger ut mot strømmen. Stangen ble løftet slik at kroken og
snøret kunne følge vannstrømmen nedover. Stoppet snøret, rykket han til. Da var
det to ting som kunne ha skjedd. Enten var det fisk eller så hadde kroken
festet seg i en mosetust på bunnen.
-Hei, der satt den!
Et avdempet gledesutbrudd.
Eller noen undertrykte, saftige gloser som ikke kom helt
fram av hensyn til meg. I verste fall kunne det bety at kroken hadde festet seg
så godt i underlaget at verken den eller den to meter lange nylonsenen hadde
til hensikt å bli med opp igjen. Ny sene, ny krok, ny mark - plunder og heft.
I saktestrømmende vann kunne han avvente litt, slik at
ørreten fikk tid til å svelge ned. Da kunne han også følge med på bevegelsen i
snøret for å forvisse seg om at det virkelig var fisk i den andre enden.
Skjedde det ingen ting på et par slike kast, flyttet han seg
- kastet ikke bort tiden. Litt lenger ut og etter hvert over mot den andre
siden. Var det en større lone med lite bevegelse i vannet, kunne han stå langt
inne på land, slenge ut, og legge fra seg stangen i graset og tenne pipa.
Stangtuppen lå helt ute ved vannkanten, og ved første (eller andre) tegn på
bevegelse der ute, kastet han seg over stangen og rev den opp med et rykk.
Lite ble sagt, og ord var unødvendige for en interessert
12-åring med øyne å se med. Jeg skjønte etter hvert også hvor det var noe vits
i å slenge ut og hvilke strekninger jeg bare kunne gå forbi. Ikke vits i å
kaste bort marken på småfisk i små, grunne stryk. Storfisken sto enten i
utløpet av store loner, innunder torvkanten eller godt ute i lonene. Var det
mye vann i elva, kunne ellers dårlige fiskeplasser bli gode, så det var viktig
å studere forholdene og innrette seg etter dem.
Neste generasjon på Lyngtjennet
Lyngtjennet går i arv i Hindar-familien, ikke som en
fireroms leilighet eller en formue i banken, men fordi vi kjenner at dette
området, dette tjennet foran Lyngkampen, denne fjellørretens rosarøde farge og
disse myrenes gyldne molter er en felles verdi det er godt å kunne dele.
Lyngtjennet representerer våre røtter, kanskje vårt uropphav, er nær våre
instinkter og kan appellere til oss nettopp gå grunn av dette, at vi fortsatt
har kontakt med naturen og våre innerste følelser og behov.
På Lyngtjennet er vi nær referansetilstanden, der den
økologiske tilstanden er "svært god", for å bruke min egen terminologi fra
jobben. Her er det ingen risiko for at ting går i feil retning. Her er det ikke
behov for tiltak for å gjenopprette noe som helst. Her er alt som det alltid
har vært og slik som det skal være.
Som allerede skrevet, var det fars brødre som oppdaget
Lyngtjennet. Og som også antydet, skulle familien alltid trekkes innover hit.
Far tok meg med for første gang da jeg var 12 år. Sammen med oss var Johs. og
Peter og deres sønner Kjetil og Stein. Vi gikk over Kaldholsetra, gjennom
fjellbjørkeskogen og innover på snaufjellet. Vi tok svakt til venstre og gikk
på det høyre landet mot innløpsbekken. Der satte vi fra oss sekkene, satte opp
stengene og fant fram marken.
Vi hadde ikke med oss hov, det var ikke tradisjon for det.
-Skarru med hov du'a.
Pleide far å si hvis den faktisk kom seg med på fisketur.
Hov var rett i nærheten av å bety null fisk. Men jammen hadde den vært greit å
ha denne dagen.
Redskapen var lette slukstenger, innebygde haspelsneller fra ABU, dupp, stor krok og mark.
-Far, duppen er borte og sena står rett ut.
Sa jeg etter at vi hadde holdt på en stund, jeg hadde gått
litt lei, tatt en matbit og returnert til støfisjet. Jeg husker jeg reiv til
meg stanga fra den halvveis opprette posisjonen mot en vierbusk. Og der ute var
det en kraft jeg ikke hadde kjent før. Ingen livstegn i overflaten, men det
rykket bestemt, som om det var en kraftig hånd som bare dro marktugga mot
bunnen. Jeg hadde mer enn nok med å holde fast, og da jeg skulle forsøke å
sveive inn, gikk sveiven bare rundt uten at det skjedde noe som helst. Men
etter en liten stund ble det mulig å få ørreten innover, og de som hadde stilt
seg opp rundt meg var klar over at vi her hadde fått en storing på kroken.
-Hold stangtuppen opp, og forsøk å få den hitover.
Sa far, som var blitt i overkant ivrig. Han stod nedi
vannkanten så det nesten skvulpet vann nedi støvlene og med sydvesten klar. Og
etter litt baksing fikk han kastet både sydvesten og fisken på land.
-Tremerking.
Sa far.
-Jeg skjælver på henda.
Sa jeg.
-Dyreskjælven.
Sa Peter.
Peter og far var fåmælte. De behøvde ikke å bruke så mye ord
heller. For de visste hva slike opplevelser betydde. Du trengte ikke å
forstyrre inntrykkene med skravling. Et smil, et kort nikk, det var ofte nok.
I albumet med bilder fra barndommen har jeg et bilde som ble
tatt på hytta etter den turen. Jeg, den stolte fiskeren, sitter på huk bak en
krakk med et salig blikk vendt mot fotografen. Oppå krakken er det et ovalt fat
med tre digre ørreter.
-De stikker ut på alle kanter.
Hadde fotografen sagt med et flir rundt munnen om de litt
for store fiskene i det litt for korte fatet.
For far må dette ha vært en stor opplevelse. Neste
generasjon var blitt hektet, hadde fått den opplevelsen som vil sitte der i
alle år framover. Han hadde erfart det, for det var derfor han alltid måtte
tilbake til Lyngen. Det gjør noe med deg når naturen byr på seg selv og du
kjenner at du er en del av den. Sommerprosjektet var fullendt.
Kontraster
På dette stadiet i framstillingen, må jeg minne om at vi her
er midt inne i min fars andre store oppdrager-prosjekt, nemlig sommerprosjektet
sønn-skal-bli-like-god-markfisker-som-sin-far. Dette er analogt med (der var vi
igjen) å ha tjære på skia. God på ski - god med tjære; god fisker - god med
mark.
Samtidig er vi litt tilbake til utgangspunktet - hvem var
egentlig far? Jeg kan nesten ikke tenke meg en større kontrast enn far stående
over skrevs på greipet ved sommerfjøset på Nysætra og tjuvgrave mark og
solocellisten far, kledd i kjole og hvidt, i Oslo Filharmoniske selskaps
orkester i Aulaen.
Siden vi her i huset akkurat er ferdig med julematen, måtte
det kanskje være opphavet til den nydelige ribba, med smårutete og sprø svor,
dandert på et serveringsfat for anledningen og akkompagnert av Arendalspils og
Løytens akevitt. Ikke lett å forstå, og iallfall ikke til å tenke på akkurat
da, at denne lekkerbiskenen for få uker siden trampet rundt i en blanding av
egen dritt og gjørme fra opptråkket jord.
Kontraster er fascinerende. Er det mulig at en og samme person kan framstå så
forskjellig? Jeg kjente begge variantene, så jeg vet det, men å forklare det?
Kan noen forklare meg hvorfor hotellkjedeeieren og mangemillionæren Olav Thon
lever et så spartansk liv? Kunne han ikke gjøre som andre rikfolk, kjøpe flotte
ting, invitere til svære fester, forbruke mye mer enn folk flest, vise fram
rikdommen sin? Hvorfor må han på død og liv leve så forbasket bærekraftig? Jeg
forsøker å komme til bunns i dette, og det er kanskje nettopp kontrastene som
appellerer til oss.