Ho Livi-3

Åfløya

Vi måtte ha båt på Mjogen, eller Mjogsjøen som det står på kartet.

Hvis du tar en tur på Nysæterhøgda rett bak hytta og ser
sørover, har du Nysætra i forkant, så kommer Mjogsjøen, Kroksjøen og deretter
de øverste områdene nord for Sjusjøen. Dette er øvre deler av Mesnavassdraget,
som renner ut ved Strandtorget på Lillehammer.

Aller øverst er Reinsvatnet. Tidligere var det en dam ca. en
km nedstrøms i Nordåa. Og 500 m nedstrøms den igjen er det en stein som åa
svinger innunder. Hvis du klarte å plassere marken litt i overkant av steinen
slik at den ble med vannstrømmen innunder, fikk du den halvkilosørreten som
ofte stod der litt ut i august. Så gikk du opp til dammen og tok de to som stod
der. Dammen hindret dem i å komme videre oppover, og du hindret dem i å bringe
slekta videre.

Begge disse fiskeplassene er i praksis borte. Den ved
steinen fordi vierkrattet er blitt for høyt og tett og den ved dammen fordi
dammen er tatt vekk og vannet passerer fritt. Men åa er fortsatt viktig for
Melsjøørreten og for de få som fortsatt har litt peiling på hvordan du skal
plassere marken på seinsommeren.

Melsjøen, dvs. Stuva, renner ned i Kroksjøen, og omtrent der
hvor Stuva kommer inn i Kroksjøen fra nord, kommer bekken fra Mjogsjøen inn fra
vest. Men la oss stoppe ferden nedover i Mesnavassdraget her, for det var
åfløya og Mjogen vi skulle konsentrere oss om.

Det er sikkert mange båttyper som kunne vært aktuelle for
Mjogen, men nå var det far, fåbergingen, som skulle bestemme, og da ble det
åfløye. Dette var en båttype far kjente god fra guttedagene på Fåberg. Det er
denne båten som brukes under lågåsildfisket, sånn har det alltid vært. Den er
lett å manøvrere fordi den er flatbunnet og altså ikke har kjøl. I tillegg
krummer den passe svakt i lengderetningen og har en langstrakt bakre del som
gjør den godt egnet til å bakke innover mot slake strender med folk eller utstyr.
Du kunne ha nota i bunnen av båten og hele taukveilen på plitten, dvs på lokket
av den kassa som den bakre delen dannet. Fisken kunne du hive ned i kassa under
plitten.

Den var derfor ideell for lågåsildfisket langs varpene fra
Gausa og på vestsiden videre sørover. Det skulle vise seg at den var godt egnet
i fjellvatna også, spesielt for de som drev med garnfiske.

Tidligere ble åfløya laget mange steder. For som Bergseng
skriver i boka om lågåsildfisket, så var det mange som snekret båter ved siden
av arbeidet på gården eller andre yrker. Far fikk laget sin nede i Mesnalia
omkring 1970. Etter som velstanden økte og kjøpekraften steg etter Krigen, ble
antallet håndverkere og båtbyggere redusert. Hvordan det er nå, vet jeg ikke
riktig, men da far skulle ha båt på Melsjøen på 1980-tallet fant han en
båtbygger så langt nord som ved Snåsa. Mulig det hang sammen med at han fikk
tipset på en av de utallige turene med orkester eller kvartett, men også mulig
at det etter hvert var vanskeligere å skaffe åfløyer.

Når vi kom opp på fjellet tidlig på sommeren var det ikke
mulig å bruke åfløya. Den hadde ligget snudd på to bukker gjennom vinteren og
tørket ut i vårsola både i bunnen og på sidene. Ble den satt på vannet,
strømmet vannet inn. Du ville ikke oppleve det utpå mens du rodde fluer. Men
senket du den ned på bunnen i strandkanten, slang noen digre steiner oppi slik
at den ble liggende der og lot den stå helt nedsenket noen dager, så kunne du
lempe ut steinene, dra den halvveis opp slik at du kunne begynne å tømme ut
vannet og deretter la den tørke innvendig mens den lå oppå vannet. Da hadde den
trutnet og var potte tett resten av ferien.

-Åbbor og mort, bit på fort, hårr og kjøe, kom å få føe.

Far hadde alltid trua, men når denne formaningen kom, hadde
det gjerne vært lenge siden forrige napp i stengene som hang utover båtripa på
åfløya.

Vi fisket stort sett med våtfluer, for Mjogen var grunn og
det var lett å feste småsluker i bunnen. For når du satt der og ante fred og
ingen fare, kunne det tilsynelatende gå på en storing, stangtuppen bøyde seg
helt ned i vannet på grunn av fast feste i bunnen. Det kunne sette en alvorlig
støkk i både roer og han på plitten, og var ikke å anbefale. Men for all del,
hadde det ikke skjedd noe på en times tid, du satt der og halvduppet og det slo
seg på en halvkilosfisk, så kan det være du fikk en liten oppvekker da også.

Hvem lager stier?

Det er to årsaker til at det var mange fine stier på
hyttefjellet. Sauen lager smale stier når de toger oppover og nedover på de
samme stiene dag etter dag hele sommeren. Når de kommer opp grusveien i retning hytta følger de ikke veien i den slake sløyfen opp mot bakketoppen. Nei, de tar den stien som går i rett linje over og som kommer innpå veien igjen på den andre siden av haugen. Når de passerer hyttevinduet, stopper de opp og kikker bortover mot oss før de fortsetter i sitt bedagelige tempo.

De andre som lagde stier var mor og far. En sti hadde de
felles med sauen. Det var sommerstien. Den går (ja, fortsatt) bortover til den
veien som går innover mot Reina. Jeg skriver går fortsatt fordi den var i ferd
med å vokse igjen etter at far gikk bort og mor ble for dårlig til å bruke den.
Sauene hadde også en annen sti de kunne velge, så det ble stadig mer einer,
kjerringris og grankvister som vokste innover på stien fra begge sider.

Jeg innså hva som var i ferd med å skje, tok med meg håndsag
og hagesaks og ryddet hele den 700 meter lange strekningen. Noe av grunnen var
også at stien var en perfekt sykkelsti, der den svinger seg i slakt terreng
bortover åssiden.

Det var det flere som oppdaget, for i 2014 gikk Ultrabirken
på denne stien, og siden jeg skulle sykle Birken dagen etter, kunne jeg stå på
bakketoppen og følge syklistene som hadde kursen mot Nysætra og Lunkefjellet.
Hadde kompis Christian fra sykkelklubben vært så lur å sykle i klubbdrakta,
hadde han fått en solid slurk Cola idet han fosset forbi. Jeg så etter rødt,
men han var i svart, så da ble det for seint da jeg endelig oppdaget ham.

En annen sti mine foreldre lagde er helt borte. Det er den
som går ned til brønnen der nede ved den store steinen og oppkommet. Den gikk
jeg selv på mange ganger også. Brønnen var eneste vannkilde helt fram til
grunnvannsbrønnen på Nysætra kom opp i 2000. Men etter at den nærmeste
hyttenaboen låste lokket med hengelås, ble det slutt. Siden dette skjedde
omtrent samtidig og det egentlig var greiere å ta med et par dunker i bilen på
vei til fiske eller andre ting, ble ikke hengelåsen noe problem, men stien
forsvant gradvis. Det hjalp ikke at jeg tuslet nedover den på vei til eller fra
Nordåa noen ganger på seinsommeren.

Den som det knytter seg mest minner til er stien ned til
båtstellet (fars dialekt) ved Melsjøen. Halvveis nedover til Raufosshytta
ligger vippesteinen, som vipper med et lite klakk når du tråkker på den ene
siden. Halvveis oppover med fisken i sekken ligger hvilesteinen, der du kan
puste ut, se utover mot Melsjøen og takke for fisken. Stien lider samme skjebne
som Raufosshytta, den forfaller. Men de siste årene, etter at jeg overtok
hytta, er det nytt håp. Ny båt og nye brukere fra nye generasjoner, noe far
ikke fikk oppleve.

Jo eldre far ble, jo tydeligere ble denne stien. For far
gikk mer og mer over fra å være markfisker til å bli garnfisker sammen med mor.
Melsjøen har ørret av en kvalitet og størrelse som egner seg perfekt til
råkåfisk. I tillegg er siken av samme flotte kvalitet, men sik er bifangst når
du skal fylle plastbutten til jul. Så derfor stien.

Hver dag fra 1. august, også i ganske dårlig vær, tok de
turene ned stien og til båten etter middagshvilen. Far rodde og mor satte ut
garnet. Far bakket åfløya inn mot steinene langs land og rodde rolig rett
utover, mens garnet ble sluppet pent og pyntelig fra pinnen. Til slutt kom den
lille bøya og de flyttet seg til nytt sted med nytt garn. For i august kan du
bruke flere enn ett garn i Melsjøen.

Fisken (ørreten) ble håndtert med omhu, tatt forsiktig ut av
garnet og lagt direkte i ren pose. Så ble den maga (ja, rensket), saltet etter
tilbakekomst til hytta og lagt direkte i butten. Butten ble satt i
kjellerhullet ute i gangen. Jeg sjekket temperaturen mange år seinere og målte
ca 10 grader på sensommeren. Antakelig en grei temperatur, ikke for varmt, ikke
for kaldt. Laken ble sjekket noe ganger og rakfisken ble ferdig før jul.
Aldeles fortreffelig kvalitet etter min smak. Bløt, men fast i fisken og uten
den råtne lukten som kan forpeste hele huset.

Reinsvatn

Far deltok aldri i sikfisket på Melsjøen om våren, men de
som gjorde det kunne få fine fangster av flott sik.

Men historisk så var det Reinsvatn som hadde det store
sikfisket. Fra denne 70 meter dype innsjøen under Neveltoppen og Reinsfjell ble
det levert sik til butikker i dalen og til fiskebutikker i Oslo. De som
arbeidet på eiergårdene ned i bygda og deltok i fisket hadde en klausul i
arbeidskontrakten som begrenset antall sikmiddager per uke. Sik er ganske godt,
særlig hvis du har litt smakfullt tilbehør, men sik mange ganger i uka var ikke
særlig populært.

Reinsvatnet var og er privat, men det har ikke alltid vært
sånn. Det tilhørte kronen helt fram til 1726, da en pengelens kong Fredrik IV
solgte vatnet til Lars Haave på Storhove og Tord Eriksen Smestad på Øvre
Smestad. Så det var ikke bare kirkebygg kronen kvittet seg med. De fikk vatnet for 71 riksdaler hver. Fredrik IV var ikke mer pengelens enn at han stilte opp for Hans Egede på Grønland to år etter og holdt hollenderne unna. Men det var vel blant annet av akkurat slike årsaker han trengte penger, så kanskje riksdalerne fra Lillehammer var med å finansiere forsvaret av Grønland?

Etter dette har Reinsvatn vært på private hender, og det
førte etterhvert til en katastrofalt dårlig fiskekvalitet. På helt vindstille
kvelder kunne vi sitte i peisestuevinduet og se på alle vakene fra småfisken.

Hvis du ikke visste at vatnet var privat, ble du forholdsvis
raskt klar over det. Kompis Terje Larsen og jeg tok med slukstengene bort dit
da jeg var omkring 12 år. Det tok ikke lang tid før vi hørte motordur, og etter
få minutter kom en av eierne i ens ærend fra den andre siden og over til oss
for å jage oss vekk. Vatnet er ikke akkurat en liten pytt, og turen over til
oss tok noen minutter selv med kraftig motor. Frekke som vi var, og antakelig
med moralsk større hjemmefra, iallfall fra farssiden, ble vi stående.

-Dere kan ikke fiske her, vannet er privat, så dere får dra
et annet sted!

Vi var kanskje litt frekke, men ikke uforskammede, så vi trakk
oss selvsagt tilbake. Det var ikke så mye å snakke om, bare en bekreftelse på
hvor håpløs situasjonen var. Hadde vi fått et par-tre fisker, ville vi
antakelig ikke tatt dem med hjem, så små ville de ha vært. Men ingen skulle få
komme inn på privat territorium, nei. Samme leksa om igjen, jfr. det store
markrøveriet.

Vannet ble seinere åpnet for stangfiske, noe som selvsagt
var til liten nytte for å bedre fiskekvaliteten. Så gikk eierne til anskaffelse
av storruse, og det hjelper. Men hadde vannet heller vært åpnet for garnfiskere
mens det ennå var fin kvalitet, kunne behovet for denne innsatsen antakelig
vært unødvendig.

Vi fikk alltid innprentet at Reinsvatn var ødelagt, og det
var ikke før Asbjørn snekkerkompis fortalte om storørret i et spesielt område
oppunder Reinsfjellet at vi tok fin fisk også på denne innsjøen.

Skogen kommer

Hyttefjellet ligger 800-1100 meter over havet. Når far
trasket rundt der oppe i ungdommen var han på fjellet. Da hytta ble bygd på
slutten av 1950-tallet var han fortsatt på fjellet. Til og med når far og jeg
dro innover mot Lyngkampen på 1970-tallet var det fortsatt glissent mellom
treklyngene på vei bortover til Reinsvatn og oppover mot skaret over til
Hitsetra.

Jeg har et bilde av hytta som jeg tipper er fra ca. 1960.
Hytta, byggetrinn 1, for å si det sånn. De var nok nettopp ferdige da bildet
ble tatt. Du kan se den knudrete granstokken som holder utspringet over
inngangsdøra oppe. Det er tatt skrått ovenfra med hytta i forgrunnen og
Melsjøen i bakgrunnen. Ikke et tre å se og einerkrakene rakk far til kneet. På
bildet ser du tydelig Raufosshytta (ja vi kalte den det, for der bodde
Raufossgubben) på en liten avsats ved stien ned mot vannet. Hytteveggene der
nede er godt synlige og dassen står slik den ble bygd.

Nå 60 år etterpå står hytta der fortsatt, men både den og
doen er preget av forfall, nesten en skam der den står. Men det var egentlig
ikke det vi skulle ta opp nå. Poenget er at hytta nå ligger inne i et skogholdt
og er knapt til å få øye på fra der hvor fotografen hadde tatt oppstilling i
1960. Einerkrakene rekker oss nå til hofta. Det er rett og slett blitt grønt og frodig.

Det som var fjell er i ferd med å bli skog, det som var
utsikt er i ferd med å bli borte mellom tretoppene, det som var oppå er i ferd
med å bli inni. Borte på Nevelvatnet har folk henvendt seg til fjellstyret for
å få lov å hogge skogen, ikke først og fremst for vedens skyld, men for å
beholde iallfall noe av utsikten. Jeg fikk tak i fjelloppsynet og diskuterte
saken.

-Vi mister utsikten, nå ser vi snart ikke Reinsvatnet der
borte. Trærne vokser opp overalt. Se på disse - de må være dobbelt så høye som
for bare et par-tre tiår siden. Og ikke kom og fortell meg at det er pga endringer i husdyrholdet, for det er minst like mye sau oppi her nå som før. Det er like mye sauedritt langs hytteveggene og inne på de små plattingene foran dørene nå som før. Du må være like forsiktig med hvor du tråkker når du kommer opp dit for første gang etter vinteren.

Sa jeg, i håp om at jeg kunne få rydde litt av det, fint til ved, men ikke akkurat noen produksjonsskog. Skuffelsen var stor da han aller nådigst ga meg tillatelse til å hogge ned et par av dem. Gleden var større da jeg seinere oppdaget at trær med toppbrekk var greit å ta ned - det var ganske mange av dem skulle det vise seg.

Egentlig ganske rart at det kan gå så fort. Det skjer
åpenbart også noe med voksemåten. Når far og jeg på 1960-tallet føk rundt og
samlet toppbrekk til ved, var det alltid inne i en treklynge de tørre toppene
fantes. Trærne vokste nesten utelukkende i slike klynger, for det var der
spirene fikk den beskyttelsen de trengte for å spire og bli såpass store at de
seinere kunne kalle seg trær.

Nå derimot spretter det opp spirer hvor som helst på
flatmark, og de ser ut til å klare seg helt utmerket. Så skogen blir både
høyere og tettere. Og vintrene kan fortsatt være tøffe, med minst like mye snø
som før og kanskje til og med tyngre pga vanninnholdet, men nå kan du se
toppbrekkene som lyse streker inne i en skog.

De to karene som satte opp en innhegning for biler på
parkeringsplassen der stien opp til Kaldholsetra fortsatt går fortalte om
stripehogsten som ble gjennomført som forsøk i Åstadalen omkring 1950. Jeg
husker godt hvordan de så ut, for bilturen inn til Lyngen om sommeren gikk
først til Hornsjøen og så ned i Åstadalen langs den ene siden før vi kjørte
over elva og oppover igjen på den andre sida. De brede stripene i åssida var
svært godt synlig for å si det sånn.

Tanken var vel at dette skulle gi fin grobunn for de nye
treplantene som ble satt ned etterpå. Men det som skjedde var at hogststripene
fungerte som kulderenner fra fjellet og ned i dalen, og trespirene hadde ikke
en sjans i kulda. Beskyttelse fra andre trær eller busker var det heller ikke
etter den stripete flatehogsten.

Men så, for få år siden, ble det en endring, ifølge karene.
Selvfrødde spirer slo til, vokste greit opp og begynte å tette igjen de stygge
inngrepene i fjellskogen. De kan fortsatt ses, men er i ferd med å vokse igjen
fordi den økte temperaturen har gitt grobunn for det.

En temmelig skremmende utvikling dette, som selvsagt henger
sammen med at det blir varmere der oppe i høyden. Hva er det egentlig vi har
satt i gang?

For meg er dette bare trist, og jeg er glad far ikke fikk
oppleve hvordan hyttefjellet ganske raskt ble til hytteskog. For det tok ikke
skikkelig av før han selv gikk bort den dagen i januar 2001.

Stein i Rosinbakken

Jeg hadde aldri hørt om noen rosinbakke da kompis Stein og
jeg tok fatt på nok en stigning. Vi hadde syklet med tung oppakning fra
Femunden, via Koppang og Messelt til Birkebeinerveien. En overnatting var det
blitt, men Birkebeinerveien og den siste biten fra Elgåsen og bort til hytta
hadde vi tenkt at vi skulle klare i ett strekk.

-Jeg tror ikke det går lenger.

Sa Stein.

Han seg av sykkelen og la seg rett ned i graset mellom et
par einer. Bakken nedover til Åsta hadde gått som en drøm, men den seige mota opp mot Storstilen ble tung. Og da den bratte bakken fra Storstilen begynte var det slutt på kreftene. Vi ble enige om at han skulle ligge der med bagasjen og så skulle jeg sykle til hytta og hente hjelp. Tanken var at far kunne dra og hente ham, og så kunne han overnatte på hytta før han tok siste etappe ned til Lillehammer og toget hjem.

Det hadde regnet jevnt hele dagen (vokst..., skjønner?), og
jeg hadde en liten anelse om at far kunne være et helt annet sted enn i hytta.
Da jeg endelig nådde fram tidlig på kvelden, var det bare mor som var hjemme.

-Han er i Koltjennsbekken.

Sa mor.

-Han dro rett etter middag, så det kan vel være han kommer
snart. 

Og det gjorde han en times tid seinere.

-Se på denna da!

Sa far.

Han hadde fått en diger åbbor, en av de største vi hadde
sett på fjellet.

-Den gikk på i den store lona helt nederst. Jeg trodde først
det var en svær ørret.

Jeg spurte ikke hva han hadde fisket med - mark selvsagt, av
Nysæterkvalitet.

Så var det min tur, og jeg forklarte situasjonen.

-Jeg drar med en gang.

Sa far.

Han skjønte at dette kunne være litt alvorlig, med en gutt i
nød i og ikke akkurat drømmeforhold der ute i regnværet.

Det endte helt greit. Stein hadde trillet sykkelen oppover
etter en tid og fått tilbake varmen etter oppholdet i lyngen. Mange som er
blitt varme der, for å si det sånn. De vil skjønne at det sannsynligvis gikk
fort. Bagasjen hadde han gjemt under noen busker der jeg forlot ham. Far fikk
øye på ham et stykke etter Elgåsen, og de fikk etter hvert bagasje, sykkel og
syklist inn i bilen og dro tilbake til hytta.

Stein er nok den mest slitne syklisten jeg har sett i det
som seinere skulle vise seg å være Rosinbakken. Og jeg har sett en del. For jeg
har syklet Birken noen ganger, til jeg ble litt lei den monotone grusbankingen
stort sett hele den 94 km lange strekningen.

Folk må av sykkelen, henger over styret, stønner og hoster i
det du triller forbi. Det er når du kommer til denne bakken du får sjekket ut
om du har trent nok, disponert kreftene riktig, spist nok og drukket nok. Er
det en svikt på et av disse punktene vil du helst gå av sykkelen og legge deg i
lyngen, slik som Stein. Har du full kontroll opp bakken vet du at du har gjort
alt riktig, en veldig god følelse. Selvsagt frustrerende når du deretter sykler
ned fra Sjusjøen og kjenner krampa komme på flata bortover Sjøsetervegen. Når
du får krampe i begge låra samtidig, hjelper det ikke at du var pigg ved
Storstilen. For du er ikke i mål før du er i mål.

Far fikk aldri oppleve rittet. Et par grunner til det.
Sykkel var ikke hans greie og kanskje ikke så mange andres heller da det hele
startet så smått rundt 1990. Det første Birkebeinerrittet gikk i 1993 med 1327
deltakere. Dessuten går rittet alltid siste helga i august. Litt tungt å dra
tilbake på hytta etter en lang sommer der oppe. Og når terrengsyklingen tok
skikkelig av, var det egentlig for seint. Far gikk bort i 2001. Mitt første
ritt var i 2009.

Ønskekvisten

- Se her'a!

Far gikk med ønskekvisten og måtte vise fram hva det resulterte i.

De som ikke har prøvd, bør gjøre det. Jeg har prøvd. Du
finner deg en passende splittkvist av kjerringris. Kan sikkert være fjellbjørk
også, men den var det ingen ting av i vårt hytteland. Kvisten må være delt i to
like lange deler, slik at du kan holde en ende i hver hånd. Den tykke enden,
som de to vokser ut fra, peker fra deg, dvs. forover, og så holder du fast og
vrir hendene 180 grader slik at knokene peker nedover og tomlene utover. Da
starter du å gå forsiktig framover, krokbøyd med knokene hvilende på knærne,
mens du tviholder på de to kvistendene.

Det er når kvistenden der ute begynner å bevege seg enten
oppover eller nedover at du begynner å lure på hva det er som skjer. Og det er
når kvistendene inne i hendene dine vrir seg så voldsomt at barken vris av og
du kjenner den sviende smerten, at du lurer på hvem eller hva som har tatt
styringen.

Det var dette underlige som fikk far til å vise meg kunsten,
ikke at han trodde fast og bestemt på at det gikk en vannåre under bakken eller
at det skjulte seg verdifulle ting der nede.

Når jeg seinere har hørt om folk som går med ønskekvisten,
har jeg tenkt tilbake på dette underlige og kanskje vært mer åpen for rariteter
i livet enn mange av mine medrealister. Det var vel også et åpent sinn som
gjorde at vi omkring 1963 oppsøkte Marcello.

Marcellos Svarga

Jeg husker ikke hvorfor, men da jeg var 11 eller 12 år dro
vi bortom Svarga på Lillehammer. Navnet har kanskje en litt selvinnlysende
betydning for de innvidde - ga svar, men er også det indiske ordet for fred.
Svarga er også det midlertidige paradis for de velsignede før de gjenfødes på
jorden. Dette er reinkarnasjon, slik teosofer og antroposofer tror på.

Stedet hadde Marcello Haugen (1878-1967) kjøpt i 1912, og
det var hans base mens han bodde fast på Lillehammer fra 1940. Svarga ligger
ved Mesnaelva, så Marcello holdt til nederst i dette vassdraget, mens vi holdt
til øverst.

Han hadde bygd et lite kapell der i 1947, og i boka til
Øistein Parmann om Marcello er kjelleren i kapellet omtalt. Her var det bare en
håndfull personer som hadde fått komme ned - det aller helligste åpenbart.

-Han er ute på reise og kan ikke ta imot.

Sa husholdersken. Marcello kunne ikke ta imot oss, men
søster Gunhild, som da var 7-8 år følte at han var til stede, så oss og fulgte
med oss på sin måte.

-Han er her, han er syk og ligger i senga i det innerste
rommet.

Sa søster til mor, så også husholdersken hørte det.

Alle ble temmelig forfjamset, og mor visste ikke riktig hva
hun skulle si. Det ble en litt vrien situasjon for både henne og husholdersken
selvsagt, og sistnevnte forsvant inn igjen. Da hun kom tilbake til oss hadde
hun er stort nøkleknippe i hånden.

-Dere kunne få bli med inn i kapellet.

Sa hun forsiktig, litt flau som hun var.

Kapellet var åpent, og en av nøklene var til kjellerrommet
med bystene.

Hvorfor vi fikk komme inn i hans aller helligste vet jeg
ikke. Han må ha kjent på søsters klarsynte evner, nærmest før hun selv ble klar
over at de var der. Dette var 1-2 år før han døde, og han var inne i en periode
med mye sykdom. Dette kan ha vært en spesiell opplevelse også for ham.

Marcello flyttet fra Kongsberg til Oslo og deretter til
Hamar og Otta. Han jobbet på jernbanen og hans synske evner ble etter hvert
kjent. Han var antroposof, ikke helt ukjent i min familie, dvs på morssiden.
Der var de teosofer, uten at jeg helt kan forklare forskjellen. Han var en
periode inne i varmen i denne bevegelsen og hadde kontakt med Rudolf Steiner.
Men hans virksomhet som synsk falt ikke så godt sammen med hans tilknytning til
antroposofene, og de tok etterhvert avstand fra hans virksomhet og skjøv ham ut
i kulden i 1914.

Alle slags folk kom til ham for å få hjelp. Han så hvor ting
var, han kunne fortelle folk om hvor de kunne finne savnede ting uten selv å ha
vært der, han kunne peke på vannårer (uten ønskekvisten som hjelpemiddel). Og
det var kanskje derfor vi tok turen, for dette var før vannpumpa kom til
Nysætra og i en periode der far tenkte at en brønn litt nærmere hytta enn nede
på myra kunne vært greit. Eller kanskje vannårespørsmålet var et påskudd for å
stille nysgjerrigheten - Svarga og mannen med det påtatte adelige slektsnavnet
var omgitt med en god porsjon mystikk, tilbaketrukket som det spesielle stedet
lå inne i skogen mot elva og med hans «overnaturlige» evner.

Vel, noe svar fikk vi altså ikke, men det var en rar opplevelse
å være der. Mange år etter skulle min eldste datter reise rundt sammen med
Snåsamannen i jobbsammenheng. Og også omkring Snåsamannen skjedde det rare ting, som ikke bare hun kan fortelle om.

-Dette skal gå bra, ikke vær lei deg. Se her, så skal jeg
legge hånden min på armen din. Sånn ja, slapp helt av!

Sa Snåsamannen.

Han, kona Signe og Sigrun hadde sittet ved et bord på en
kafeteria for å ta en pause fra boksigneringen. Da hadde han fått et litt
tenksomt drag i ansiktet, hadde reist seg opp og snudd seg 180 grader rundt til
ei ung jente som han altså hadde sittet med ryggen til. Han kjente hennes
smerte som om det skulle være sin egen.

Jeg har ikke sett det som min oppgave å forsøke å forklare
slike forhold. Jeg har mer enn nok med å forsøke å forklare ting som faktisk
kan og bør forklares. Og jeg synes kanskje det kan være en fin ting å erkjenne
at det kan være et par ting vi mennesker ikke er i stand til å forstå. Vi vil
gjerne være allvitere, vi vil gjerne ha full kontroll, vi vil gjerne tro at vi behersker
alt mellom himmel og jord. Men vi burde kanskje innse at det finnes
begrensninger selv for oss, og selv i vårt høyteknologiske univers.

Karriere på gang

Vi må tilbake til Hindarkvartetten, som først hadde en hard
kjerne av de tre brødrene, men i 1958 sluttet Peter. Det var lenge før hans
altfor tidlige død i 1975, bare 59 år gammel. Jeg husker den dagen i 1975 som
om det var i går. Fetter Kjetil, eldstesønnen til Johs., og jeg hadde vært
igjen på hytta vår etter påsken for å gå (enda) mer på ski. Men snøen lavet
ned, utgangsdøra var blokkert og vi måtte bruke soveromsvinduet for å komme ut.
Det ble too much selv for oss, så vi reiste hjem før vi egentlig hadde tenkt.
Da hadde det nettopp skjedd, og var det første som møtte meg i døra - Peter er
død. Han hadde falt om utenfor Legevakta, og siden det ofte ligger folk på gata
i det området, var det ingen som reagerte. Det tok for lang tid før hjelpen kom
og livet ebbet ut.

Arne Monn-Iversen erstattet Peter. Det var et kort
intermezzo, for i 1960 var det Bjarne Fiskum sin tur, før Trond Øyen tok over
2. fela i 1964 og ble tida ut. Etter Jon Brodal på 1. fela var det Arvid
Fladmoe i åtte år fram til 1958, så Bjarne Larsen til 1960 og deretter Leif
Jørgensen resten av tida.

Johs. og far var med helt til de i 1980 fant ut at 36 år
fikk holde. Da var Johs. 61 og far 58 år.

Det snakkes ofte om at komponister produserer så og så mye.
Verkene regnes kronologisk fra opus nr. 1. For Mozarts vedkommende startet det
med köchel nr. 1 (K1), fordi det var Ludwig Ritter von Köchel (1800-1877) som
stod for opptellingen og lagde sin Köchel-Verzeichnis i 1862. Köchel telte for
øvrig til 626 før det stoppet opp i år 1791. Mozart dør det året, 35 år gammel.
Så 625/15 kanskje, blir ca 40 stykker av stort og smått per år.

Har du hørt et opus eller to av en komponist, vil du ofte
også kunne kjenne igjen samme opphavsmann hvis du hører et nytt. Har du hørt
noen K-nummere og så får høre K 551 for første gang, vil du ikke nødvendigvis
vite at det er Jupitersymfonien, men du vil sannsynligvis vite at det er
Mozart.

Det snakkes mindre om hva utøvende musikere produserer. For
Hindarkvartettens vedkommende ble det produsert et 20-talls plateinnspillinger
og en drøss med NRK radio-innspillinger. Det ble gjennomført en rekke turneer
nasjonalt og internasjonalt og avholdt flere hundre konserter fram til 1980.

Denne produksjonen er imponerende, tatt i betraktning at de
hele tiden var fast ansatt i orkestre. Men like imponerende er den variasjonen
i musikalske uttrykk de var eksponenter for.

Ett av mange høydepunkt var innspillingen av K 285 og K 370.
Henger du med? Ja, Mozart, nemlig fløytekvartetten i D-dur og obokvartetten i
F-dur. Hindarkvartetten var i begge tilfeller tre; Leif Jørgensen, Johs. og
far, supplert med hhv. Torkil Bye og Brynjar Hoff til en kvartett. For dette
mottok de Spellemanns-prisen for 1973. I 1976 mottok de Griegprisen, men det
var trolig basert på en mer generell vurdering av kvartettens betydning.

To andre høydepunkt var plateinnspillingene med Tommy
Reilly, verdens fremste på sitt instrument. Det første albumet kom i 1967, mens
«The Silver Sound of Harmonica», med innspillinger av kvintettene til Gordon
Jacob og James Moody, kom i 1975. Kvintetten av Moody var tilegnet utøverne, og
ble uroppført i 1972. Begge platene ble produsert av Sigmund Groven, vår egen
munnspillvirtuos.

LB og jeg var på konsert med ham, Iver Kleive og Sondre Bratland i Landvik kirke på en søndag i september 2015 - virkelig et mestermøte (eller veteranstevne om man vil).

På stueveggen hjemme, over et gammelt piano, henger et bilde
av tre musikere under en prøve før innspilling, Johs. til venstre, far til
høyre med sin Silvestre og midt mellom dem sitter Erik Bye. Han ser inspirert
ut og synger fra bladet, mens produsenten Kilde følger det hele i bakgrunnen
med snadda i kjeften. Ikke noe røykeforbud her.

De gjorde mye sammen med Erik Bye, men far hadde ikke noe
sans for mannen. Det var kanskje whiskey-konsumet han reagerte på. Selv ble han
gladere og gladere i sterke saker, helt til det tok overhånd, og det hele ble
trist og leit, men kombinasjonen av drikking og jobb reagerte han på.

Ipolyi

Turneene brakte kvartetten til mange konsertscener utenfor
Norge, først til Budapest, så Wien og Praha, og de ble etter hvert ansett som
et av Europas ledende kammermusikkensembler.

Men hvorfor startet utenlandsreisene med Budapest av alle
steder? Spurte du meg før jeg gikk inn i dette, ville jeg slite med å plassere
byen på Europakartet, men var det like fjernt for brødrene? Det tror jeg vi
finner svar på hvis vi drar tilbake til Bergen. Her traff de nemlig ungareren
István Ipolyi (1886-1955). Og ja, Budapest er hovedstaden i Ungarn.

Er du først i Budapest, kan du ta elvebåten oppover Donau og
inn i Østerrike til Wien. Fra Wien kan du dra nordvestover, og der kan du hoppe
over to grenser. En grense er mellom Donaus og Elbens nedbørfelt, den andre er
mellom Østerrike og Tsjekkia. Mens Donau renner østover til Svartehavet, renner
Elben nordover til Hamburg og Nordsjøen. Nå er du i Elbens nedbørfelt. Drar du
nedover Voltava, kommer du før du vet ordet av det inn i Praha. Noe av det
første du får øye på er Hradjani oppe på høyden til høyre, deretter legger
kanskje båten til på venstre bredd tett oppunder Karlsbroen.

Drar du imidlertid ikke så langt fra Budapest, bare til du
har rundet venstresvingen Donau gjør rett nord for byen, kan du dra nordover
opp sideelven Ipoly, eller Ipel som den også heter. Her er det også en stor
nasjonalpark, og det er dette landområdet bratsjisten kom fra. Kommer tilbake
til Donau om noen få strakser, men med en litt annen, og ikke særlig hyggelig
vinkling.

Denne ettermiddagen går brødrene rolig gjennom
sentrums-gatene i Praha, bortover mot den jødiske bydelen (ikke tilfeldig
valgt, det) og ned igjen til det gamle bytorget. Her stopper de ved den
astronomiske klokken fra 1400-tallet, og får se de tolv marsjerende apostlene
siden klokka er akkurat 20.00, før de endelig tar turen over broen der båten la
til. Når de kommer tilbake fra Karlsbroen kjøper de kanskje en dukketeaterdukke
i butikken på hjørnet der hvis den er åpen så seint. Unger har de ikke ennå,
men et klenodium fra Praha ville de sikkert ha med seg likevel.

István Ipolyi var ingen hvem som helst. Han var med å danne
Budapestkvartetten så langt tilbake som i 1917, og spilte bratsj der helt fram
til 1936, da han flyttet, eller kanskje vi skal si flyktet, til Norge.
Budapestkvartetten eksisterte i 50 år og var datidens store
kammermusikkensemble på den internasjonale scenen.

Det var stadig skiftende besetning i denne kvartetten,
særlig i starten. Da den ble etablert var det tre ungarere og en nederlender.
Etter at Ipolyi ble erstattet, var de blitt fire russere. De fire første spilte
opprinnelig i Budapest Operaorkester, men orkesteret ble oppløst under 1.
verdenskrig, og opp av asken steg kvartetten.

I 1921 eller 1922 flyttet Budapestkvartetten til Berlin, men
ble i 1934 truet av nazistene og flyktet til Paris. Sannsynligvis besto
kvartetten hele tiden av jøder, og da krigen kom til Europa var det fire
russiske jøder som flyktet til USA. En rekke andre jøder og forfulgte tok samme
veien. Så dette var en kvartett på flukt, kan man trygt si.

Ipolyi var også jøde og er omtalt på Scandinavian Jewish
Forum sine nettsider om norsk musikk. Han følte nok at det brant under føttene
på ham rett før Krigen brakte løs.

Han ble selvsagt arrestert av tyskerne i Norge og satt på
vent på Grini. Hans skjebne var dermed i tyskernes hender, og mest sannsynlig
ville han få en annen reise på Donau enn den vi var inne på over. I et av
brevene han skrev til Sasha, et av kvartettmedlemmene, beskriver han ventingen
i fengselet som uutholdelig - hva ville den neste dagen bringe?

Slaveskipet Donau fraktet tyske tropper mellom Stettin i
Polen og Oslo og russiske fanger til straffarbeid i Norge. Men høsten 1942
skulle det også fraktes 352 jøder fra Oslo og andre steder. Ikke alle kom fram,
men de fleste av de som ble stuet inn på de skitne lasterommene ble sendt rett
i gasskammeret ved ankomst Auschwitz noen dager seinere.

Men ikke Ipolyi. Han ble sluppet fri fra Grini takket være
en intervensjon fra lederen for det internasjonale Røde Kors, svensken grev
Bernadotte. Ipolyi flyktet deretter til Sverige, trolig som følge av advarsler
om deportasjon. Slike opplysninger ble fanget opp av en liten gruppe personer i
Oslo som hadde tatt på seg det svært farefulle arbeidet med å hjelpe jøder over
til Sverige. Terboven, tyskernes øverste mann i Norge, hadde gjort det klart at
døden ventet dem som ble tatt for slik virksomhet.

Et medlem i denne gruppen var Robert Riefling, ja, han på innsiden av sigaresken fra København (som far hadde med til meg, om du har glemt det). Vanskelig å få det bekreftet selvsagt, men slett ikke utenkelig at Ipolyi var en av de om lag 250 jødene som ble hjulpet i sikkerhet av denne gruppen.

Jeg oppdaget også at en av de andre i denne gruppen, nemlig
Amalie Christie, var gift med Riefling noen år etter krigen (1944-1947). Hun er
moren til min jobbkollega Markus Lindholm. Om Markus er like stor motstander av
popmusikk som sin mor var, har jeg ikke sjekket, men han skriver bøker som sin
mor gjorde.

Lindholm-navnet kommer for øvrig fra antroposofen og
Steinerskole-pioneren Dan Lindholm, som Amalie giftet seg med etter hvert. Han
var etter sigende selve grunnleggeren av Steinerskole-bevegelsen i Norge. Om
han noen gang traff den synske Marcello Haugen på Lillehammer, vet jeg ikke. Vi
prøvde når jeg var 7-8 år, men han kunne ikke møte oss, som allerede skrevet.

Ipolyi flyttet tilbake til Bergen etter krigen og fikk norsk statsborgerskap i 1946. Da ble han kjent med Brodal-Hindarkvartetten, underviste dem i kammermusikkspill, var deres mentor og formidlet trolig de nødvendige kontakter i Budapest og andre steder. Og hva med språket? Selvsagt ikke noe problem med Ipolyis år i Berlin og brødrenes år i bakeriet på Fåberg under Krigen.

Nat Brandt skriver i sin bok Con Brio; Four Russians Called
the Budapest String Quartet fra 1993 at Budapestkvartetten var godt kjent i
Bergen, hvor de hadde tilbrakt flere somre for å forberede konsertsesongen. Så
det var ikke tilfeldig at Ipoly slo seg ned akkurat der.

Det var heller ikke tilfeldig at Nat skrev denne boka. Han
var svoger til Boris Kroyt, som tok over som bratsjist i Budapestkvartetten
etter Ipoly i 1936.

Nat skriver også at Ipolyi levde et tilbaketrukket liv i
Bergen sammen med sin kone, men at han følte seg beruset under samværet med en kvartett han var mentor for der. Dette kom fram i en brevveksling med et av kvartettmedlemmene, Alexander Schneider (som egentlig het Abram Sznejder, kalt Sasha). Mischa (Mojzesz Sznejder), et annet av medlemmene og Sashas bror, sørget for at Ipoly fikk sine royalties fra plateinnspillinger etter Krigen.

Vel, den kvartetten Ipoly var så oppmuntret av var altså vår
kvartett - Brodal-Hindarkvartetten. Ipolyi må ha sett at disse musikerne kunne
bli til noe virkelig stort. Antar det ble som et far-sønn-opplegg, han var 36
år eldre enn far, - det store Ipoly-strykekvartett-prosjektet i hans nye
hjemland.

Tussefløyte

Hindarkvartetten var fasinert av røttene og folkemusikken,
og samarbeidet med Egil Storbekken (1911-2002) fra Tolga på 1960- og 70-tallet
ble også et høydepunkt. Fjelltrall med Storbekken på tussefløyte akkompagnert
av Hindarkvartetten kom ut i 1960 og lå i flere uker på datidens Norsktoppen. I
1968 var den sammen med en rekke andre låter, blant annet ytterligere fem med
kvartetten, med på albumet Tussefløytelåter.

Det er jo litt pussig dette, at de først var tett på jøden
Ipolyi rett etter Krigen og deretter samarbeidet med en som ble dømt for
landssvik noen år seinere.

Storbekken kom inn i en nasjonalsosialistisk krets i
Østerdalen og meldte seg inn i NS i 1940. Han skal visstnok ha blitt framstilt
som en naiv, ung mann under rettsoppgjøret, men var jo 29 år i 1940 og må ha
vært bevisst på sine valg. Han satt da også i fengsel en kort periode etter
Krigen.

For å vise spennet i kvartettens virksomhet tar jeg også med
konserten på Club 7 i Oslo i 1977. Jeg var der, men bare denne ene gangen, så
jeg vet at dette temmelig usannsynlige møtet mellom byens alternative kulturliv
og det klassiske uttrykket kom i stand.

På dette tidspunktet hadde riktignok Club 7 flyttet inn i
lokalene til Oslo konserthus, men det var alltid en arena for motkulturen. Da
Oslo kommune stoppet tilskuddene til klubben endte det for øvrig med konkurs i
1985.

Det var lett å komme i prat med denne utadvendte kvartetten.
Johs. var en skikkelig propell, hadde lopper i blodet og minnet meg ikke så
lite om Pelle (magaplask), og kom lett i kontakt med folk. Jeg vil tro det både
var musikken og den uhøytidelige omgjengeligheten som brakte dem i kontakt med stadig nye mennesker og dermed framover.

Svoger'n og Hirden

27. januar 2015. Jeg hadde da skrevet på Hind-historien en
drøy måned og så at Krigen hadde rykket stadig nærmere. Det var som jeg trodde.
Alt dreier seg om Krigen.

Det var 70 år siden Auschwich-Birkenau ble frigitt. Det ble
markert på TV. Her klarte den effektive drapsmaskinen til nazistene å drepe
over en million jøder, sigøynere, homofile og funksjonshemmede. Totalt gikk
omkring 10 millioner jøder opp i hvit røyk. Kan man tenke seg noe mer bestialsk
enn å utrydde minoriteter og de svake i samfunnet? En nasjon skal vurderes
etter hvordan minoriteter behandles, ikke etter hvor raskt man klarer å utrydde
dem.

Da starten på dette marerittet begynte å komme for en dag,
ble det ikke trodd. Nei, det kunne umulig være riktig - det hele ble avfeid.
Det kan godt være at norske nazister ikke visste under krigen, men de visste
nok at jødene ble registrert, fikk en stor J i passet og at deres eiendeler ble
registrert og deretter beslaglagt.

Store norske politistyrker var med å samle jøder fra hele
landet, slik at de deretter kunne jages ombord på slaveskipet Donau og
transporteres til Stettin og videre til Auschwitz eller andre
likvidasjonsposter.

Som antydet tidligere, mannen til Ruth, fars svoger Johs. K.,
hadde store pokaler med nazimerker i glassmontere hjemme i stua. Jeg så dem
selv - imponerende for en liten gutt. Mannen var åpenbart stolt av innsatsen i
hoppbakken da han viste dem fram til oss ungene. Han hadde vunnet flere av dem
i konkurranser arrangert av NS sin egen skiforening under krigen.

Johs. K. var en veldig god skihopper og hadde flere
bakkerekorder, men det må ha vært et skår i gleden over de nazi-merkede
pokalene at hele idretts-Norge la ned sin aktivitet. Det som før Krigen (inntil
1936) hadde vært en splittet idrettsbevegelse, med Arbeidernes Idrettsforbund
(AIF) og det borgerlige Landsforbundet på hver sin side, sto nå side ved side
om boikotten. All organisert virksomhet ble stanset, og begge forbund brøt med
det nyopprettede tyskstyrte idrettsforbundet. Arne Hole skriver om dette i
Aftenposten på 70-årsdagen for frigjøringen, og framhever at idrettsstreiken må
ha vært et prestisjenederlag for nazistene.

Datidens virkelig store hopper, Birger Ruud (1911-1998), ble
rammet i den forstand at hans hoppkarriere fikk en 5 års pause i den perioden
da han trolig ville vært på sitt aller beste. Han tok OL-gull allerede i 1932,
21 år gammel, og ble verdensmester tre ganger. Men han mistet OL både i 1940 og
1944. Birger ble arrestert i 1943 for å ha deltatt i et illegalt hopprenn, tenk
det, og satt ett år i fangenskap på Grini.

Fars hoppende svoger Johs. K var stor-nazist på Hamar og
Lillehammer. Det var noe vi hadde hørt, men det var vel bortimot det hele også.
Hva gjorde han, hvilke posisjoner hadde han hatt, og hva skjedde med ham etter
Krigen? Nei, der var vi blanke.

Det ligger ikke i min natur å være blank på områder der jeg
burde vite. Jeg sendte søknad til Riksarkivet for å få innsyn. Riksarkivet
åpnet opp for dette på et beleilig tidspunkt, nemlig en snau måned etter at
mitt skriveprosjekt startet.

Johs. K. var Rottenführer i Waffen-SS Regiment Nordland og
kjempet på Østfronten, var medlem av NSKO og ble seinere fylkingsfører i
Rikshirden, først i Hedmark, så i Oppland. NSKO var Nasjonal Samlings
kamporganisasjon og besto av NS-medlemmer som hadde avlagt skriftlig troskapsed til Vidkun Quisling.

Han var jo rent geografisk også midt i begivenhetenes
sentrum. I heftet «Glimt fra Nordseter gjennom tidene», skriver Jan Johnsplass
om «Helvetes Forgård», dvs. Nordseter under Krigen.

Jan skriver at nazistene brukte Nordseter som treningsleir
for infanteri, artilleri og panseravdelinger. Vårt hyttefjell var deres
øvingsfelt. Opp mot 5000 mann og 2000 hester kunne være stasjonert her, for
seinere å bli sendt til Østfronten. Forsyninger til leiren kom blant annet via
taubane fra Lillehammer. Direktøren på Nevra Høyfjellshotell, Per Haslev, som
ikke helt tilfeldig også var gruppeleder i XU (Norsk etterretning mot tyske
okkupanter) klarte å tegne et nøyaktig kart over det hele, gjengitt i heftet,
og fikk sendt det til etterretningstjenesten i London.

Nevra-hotellet huset 400 av de 600 krigsfangene nazistene
brukte til å bygge leiren - omkring 100 brakker ble anlagt. Spellopp, hytta til
fars brødre, ble seinere satt opp midt inne i dette området, med grunnmurer
etter brakkene på alle kanter. I Gropmarka, bare fem km fra leiren hadde for
øvrig hjemmestyrkene flyslipp-plass, en forholdsvis dristig løsning må man vel
ha lov å antyde.

Nordseter har en spesiell plass i mitt liv, men ikke pga
Krigen. Hver sommer fra jeg var 3-4 år har jeg vært der inne. Hver påske kjører
vi opp til Nordseter fra Lillehammer og setter bilen oppe ved bommen, med
påfølgende snøscooter-transport den fire km lange veien inn til Nysæterhøgda og
hytta som far bygde.

Den siste tida før frigjøringen flyttet nazistene sitt
hovedkvarter fra Oslo til Lillehammer, så Johs. K. var temmelig nær
begivenhetenes sentrum. Han ble arrestert allerede 8. mai 1945. Han må ha vært en av de første som ble pågrepet. Dommen var på 10 års tvangsarbeid, intet mindre. Han fikk fratrekk på 450 dager som allerede var sonet ved domsavsigelsen.

Leges alle sår?

I dommen fra 1946 står det at Johs. K. forsørget hustru og
et barn på to år, min eldste kusine.

Da mannen ble satt i fengsel begynte åpenbart en tung tid
for fars søster Ruth, hans kone. Hva hun hadde fått med seg av mannens bravader
i NS-uniform er litt usikkert, men at det stod dårlig til med økonomien kan det
ikke være særlig tvil om.

Brødrene stilte opp. De dro til Bergen, som vi vet, fikk
jobb og begynte å sende penger hjem til Fåberg. I flere år, kanskje hele den
perioden på over seks år han satt inne, har de gitt av egen lomme og selv
måttet leve med svært lite midler. Da mor og far giftet seg i 1951 var det
smalhans.

Jeg har lurt på hvordan det var mulig for brødrene å omgås
svogeren etter Krigen uten at det oppsto konflikter. Brødrene var selv blitt
arrestert under en konsert på Lillehammer og måtte hoppe tvekroket bortover
gangen for at nazistene skulle få informasjon, noe de ikke fikk. Fars beste
kompis ble skutt av tyske soldater på åpen vei ovenfor Aulestad. Far kunne ha
lidd samme skjebne.

De lot det kanskje ligge, iallfall så vidt jeg kunne
registrere i barndommen. Har ikke hørt noe annet heller.

Vi ungene merket ikke mye til det hele, snarere tvert om.
Onkel Johs. nr. 2 var en stor sjarmør og svært hyggelig mot oss ungene. Det var
aldri noen konfrontasjoner.

Sannsynligvis var alle tjent med at saken ble dysset ned.
Brødrene var neppe stolte av at søster Ruth hang sammen med en av de mest
profilerte nazistene i innlandet, og var antakelig interessert i å normalisere
det hele etter Krigen. For hvilket valg hadde de egentlig? Skulle de legge opp
til full konfrontasjon? Skulle de bryte forbindelsen med ham, og dermed
risikere å miste søster? Skulle de minne alle på den vonde tida ved stadig å
komme tilbake til overgrepene?

Et unntak var Johs. K. selv, for han viste aldri tegn til
anger eller selvbebreidelse. Snarere tvert om, han holdt en høy profil.
Premiesamlingen fra hoppbakken stod sentralt plassert hjemme i stua, og bilder
og annet tydet på at dette var en periode i livet han var stolt av.

Men det hadde gått ni år fra 1945 og fram til da jeg ble
født, og ytterligere 5-6 år før jeg oppfattet noe særlig av dette. Så det kan
jo være at det hadde vært vanskeligere før og at det hadde roet seg ned
etterhvert. Svoger hadde jo også sonet dommen og hadde slik sett fått den
straffen Herredsretten mente han fortjente.

Du skal ikke øve bort sommeren

Hvis jeg ikke visste bedre og noen spurte meg, ville jeg
helt klart mene at en toppmusiker ikke kan slippe seg helt ned gjennom en lang
sommer. Når du kommer tilbake på jobb midt i august, skal du tross alt bare ha
noen få prøver før det er full fyr med nye konserter. Da nytter det ikke å
stille med vabler i hendene etter hammer, sag og fiskestang.

Det ville være som om en elitelangrennsløper stilte på
sesongens første konkurranse, kanskje på Beitostølen, uten å ha trent de to
siste månedene. Eller at en toppsyklist av en endagsrytter ikke hadde sittet på
en sykkel de to siste månedene før vårklassikerne i Nederland. Du skjønner
poenget?

Men jo da. Silvestre'n var aldri med på hytta og vi var på
hytta hele sommeren. Da blir det lite øving, ikke sant?

Dette er jo litt vanskelig å forstå, som antydet. Hvordan
det var med de andre i kvartetten kan jeg ikke vite alt om, men for Johs. var
det kanskje omtrent det samme. Han og familien tilbrakte også mesteparten av
sommeren på Spellopp - hytta på Nordseter. Men lite spellopp med bratsjen der.

Kvartettens førstefiolinist gjennom de siste 20 årene var,
som tidligere nevnt, Leif Jørgensen. Han satt neppe stille en hel sommerferie.
Leif var en energibunt uten sidestykke. Han satt ytterst på stolen ute ved
scenekanten, og det kunne tidvis se ut som den vridde kroppen var i ferd med å
male fela i stykker med buen. Leif, med sin store kropp, kunne trylle fram alt
fra de vareste toner til det mest kraftfulle uttrykket.

Elverum var hans base fra barndommen, og det var hit han
vendte tilbake som fullbefaren musiker og dannet Ungdoms-symfonikerne sammen med et par gode kolleger. Dette var også noe han fikk andre musikere med på. De ungdommene som kom under hans vinger kunne la seg inspirere av en rekke toppmusikere, både som veiledere og som medmusikanter under de konsertene orkesteret avholdt om sommeren. Så ja, Leif holdt koken i ferien.

Konsertopplevelser

For min egen del var konsertene på Kunstindustrimuseet i St.
Olavs gate og sommerkonsertene på Vigelandsmuseet fine opplevelser.

Begge var intimkonserter og man kom tett på musikerne. Her
var det ikke bare musikken som kunne nytes. Å følge med på mimikken og legge
merke til pusteteknikken var en del av opplevelsen, på godt og vondt kanskje.
Musikere på nært hold er ikke alltid noe vakkert syn eller noe for øret for den
saks skyld. Tidvis generende, hvinende lyder fra fingrene på venstrehånd i det
de glir fra en posisjon og til neste kan være irriterende. Gisping etter luft
er verken vakkert eller noe for øret.

Far og mor sendte meg til Magni Wentzel på
gitarundervisning i ungdomsårene, og jeg har alltid hatt et spesielt forhold
til klassisk gitar. Men de generende fingerlydene som enkelte gitarister sliter
med kan forstyrre musikk-opplevelsen.

Hindarkvartetten lagde ikke mekaniske lyder, men pustingen
kunne du legge merke til når du kom tett inntil. Fars tunge pusting fulgte
alltid med på kjøpet. Mine stønn i smørebua var for ingenting å regne, men her
gjaldt det andre regler. Omtrent som en skiskytter først trekker inn litt
ekstra og så holder inne akkurat idet fingeren krummer seg om avtrekkeren og
skuddet går av, trakk far pusten dypt i det buen ble satt ned og presset mot
strengene for å fyre av de tonene celloen var ladet med av dens opphavsmann.

Tilbake til Silvestre

Fars instrument var laget av Pierre Silvestre, en
instrumentmaker fra Lyon som fulgte instrumentmakertradisjonene fra
Stradivarius, med en utsøkt kombinasjon av materialvalg, form, lyd og ekstern
finish.

Celloen kunne vært laget på 1840-tallet. I følge Amati
Instruments Ltd har slike instrumenter vært solgt på auksjon til en kvart og en
halv million kroner i hhv. 2003 og 2011. Men far var lite opptatt av
pengeverdien, selv da den skulle selges. Så vidt jeg husker var spørsmålet om
hvem arvtakeren skulle bli, dvs. kjøperen, minst like viktig.

Silvestre'n hadde de aller vakreste toner man kan tenke seg
gjemt inne under lokket. Og far var en mester til å lokke dem fram, for å si
det sånn, om det nå var de vare tonene i Mozarts kvintetter eller det
dramatiske lydbildet i Dvoraks musikk.

Kan man ha en større sanselig opplevelse enn dette totale
uttrykket av menneskelig skaperkraft, denne sammensmeltingen av
instrumentmakerens og musikerens ypperste håndverk? Der du satt bare få meter fra notestativene kunne du føle at Silvestre'n og cellisten ble ett, en symbiose der den ene frambrakte det beste i den andre. Dette bildet ble forsterket av musikerens utvilsomme sjarm og instrumentets utrolige glans.

Hvis du lukket øynene i dette øyeblikket, ville du ikke få
opp bilder av far med greipet mellom brennesler og meitemark-boksen på Nyseter,
men du ville kanskje få opp de uendelige snøviddene i formiddagssola innover
mot Lyngkampen. Du ville kanskje sett heiloen foran deg ved Lyngtjennet og hørt
dens melankolske tone eller sett fjellvåken seilende innover mot Lyngsjøen.
Hvis du var meg.

Slike opplevelser kan man ikke glemme, man vil bare tilbake
dit, igjen og igjen - oppleve rusen, helt til noe dramatisk eventuelt endrer
det hele. Da far døde, ble slike øyeblikk i overkant sterke, og det var lange
perioder jeg unngikk dem, unngikk klassisk musikk. Jeg valgte andre
musikkformer, for de kunne gi meg mye av det samme, men ikke alt, så det var
til å leve med.

Livets tilfeldigheter

Livet består av mange irrganger og skjebnesvangre
tilfeldigheter florerer i mitt eget liv, kanskje i de fleste andres også. Eller
er det skjebnebestemt? Jeg tror ikke noe er forutbestemt, hvorfor skulle det
være det? Jeg har vel egentlig ingen tro heller når det kommer til stykket.
Hvorfor må jeg ha det? Jeg har fokus på livet her og nå og synes jeg har mer
enn nok å holde styr på, forsøker å leve et godt liv.

Tilfeldig eller ikke, her er ett av flere eksempler: Jeg
nærmet meg avslutningen på hovedfagsstudiet på Blindær'n. (Vi sa aldri
Universitetet i Oslo - det var Blindær'n som gjaldt... ærn, ærn). Men tanken på
livet etterpå var av en eller annen grunn temmelig fjern fortsatt. Det kan
skyldes en egenskap jeg har, god eller dårlig, som innebærer at jeg lar
tilfeldighetene og begivenhetene komme til meg. Jeg har derfor en tendens til å
forholde meg i overkant passiv i enkelte sammenhenger.

-Har du sett den?

Forskningsassistent Dag peker over skulderen min og bort på
en stillingsannonse på oppslagstavla foran meg.

-Eh, nei.

Jeg hadde ikke sett på den, men så nå at det var en stilling
i Arendal der nede på Sørlandet.

-Det må jo være noe for deg, eller?

Mjo, kanskje det, men søknadsfristen gikk ut dagen etter.

-Søk, da vel!

Mjo, kanskje det også, tenkte jeg.

Og der satt jeg noen uker seinere, foran en ny Dag og broren
til selveste Jan Baalsrud, nemlig Kjell. Og noen måneder deretter var jeg blitt
sørlending, iallfall etter bostedet å dømme. Det skulle vise seg i årene
deretter at Sørlandet ble min base, men at østlendingen ikke slapp taket.

Jeg har tenkt på dette mange ganger seinere: Hva om Dag nr.
1 ikke hadde stått der den gangen, og hva om Dag nr. 2 hadde funnet en annen
til jobben? Og hva om Dick Wright ikke hadde ringt meg den gangen i 1987. Da
hadde jeg kanskje dratt tilbake til Østlandet, men en ny jobb i nabobyen ble
resultatet. Har vært der siden og aldri angret.

Så jeg dro aldri hjem til hovedstaden, men nettopp det var
kanskje ikke tilfeldig? Hvorfor er det da alltid slik at jeg føler jeg kommer
hjem når jeg med ujevne mellomrom er tilbake? Jeg tror jeg forstår det nå,
etter å ha vært gjennom dette prosjektet.

Far og mor fortalte om den gangen de møttes, dvs. egentlig
en tid etter at de møttes. De hadde ikke hatt kontakt, og slik de framstilte
det, var det nok ingen slike planer heller... fade away.... Men de satt på hver sin
trikk og trikkene møttes slik at de fra hver sin vindusplass så over til
hverandre. Far hadde da tatt opp sin lufttelefon, tatt av røret og svingt på
sveiva. Responsen var der umiddelbart, og så tok det ene det andre og vipps, så
var de gift osv.

Så da er vi ikke bare en kasusfamilie, vi er resultatet av
tilfeldigheter. Og det var kanskje tilfeldig at jeg startet dette prosjektet -
takk til Edvard, som helt tilfeldig satt der han satt på et fly jeg ikke ville
tatt hvis det ikke tilfeldigvis .....